Trondheim har lenge hatt mange forskjellige fengsler gjennom tidene. Her kan du lese om alt fra politiske fanger på Munkholmen til dagens fengsel på Tunga.

Avbildet: Tukthuset, Gerhard Schönings samling / Norsk Folkemuseum​

Under Kong Magnus Håkonsons regjeringstid i slutten av 1200, ble det åpnet for innesperring på kongens festninger eller borger, som reaksjon på enkelte typer grove forbrytelser. Imidlertid hadde denne «fengslingen» mer karakter av ekstremt hardt straffearbeid enn innesperring. Frihetsberøvelse, som er kjernen i moderne fengselsstraff, var mer et biprodukt enn en straff i seg selv. De mange arresthusene i Norge holdt varetekstfanger og de som ventet på dommens fullbyrdelse. Disse oppholdene kunne fort bli over et år, da rettsinstansene ikke alltid møttes ofte ute i distriktene. Denne typen fengsling var derimot en nødvendighet for å sikre den arresterte, ikke en frihetsbegrensende straff i seg selv.

Munkholmen

Munkholmen ble på 1600- og 1700-tallet brukt som statsfengsel, især for politiske forbrytere. Den mest kjente av fangene var den danske politikeren Griffenfeld (1635–1699), som satt her mellom 1680 og 1698. En del slaver arbeidet også fra tid til annet på Munkholmen.

Trondhjem Fæstnings Slaverie

Slaveri som straffereaksjon ble opprinnelig brukt i Danmark-Norge på skipsverfen ved Bremenholm. Etter krigen mot Sverige og innføring av eneveldet i 1660, ble det satt i gang større festningsarbeider i Trondheim. Munkholmen ble oppbygd fra 1662, og etter bybrannen i 1681 ble byen nyregulert og utbygget som festningsby med Kristiansten som kastell. Dette åpnet for nye muligheter i fangebehandlingen nordafjells.

Utover i begynnelsen av 1700 ble også Trondhjæms Fæstnings ulike anlegg i stadig stigende grad tatt i bruk som fengsel. Her ble slavene fordelt på de forskjellige anleggene. I perioder fantes det slaver på Munkholmen, ved byporten ute i Ila og nede ved vakten på Brattøra.

I 1764 ble imidlertid fengselsdriften ved festningene/slaveriene skilt ut fra festningenes øvrige virksomhet som egne fengselsavdelinger med egne tjenestemenn. Den eldste fangeprotokoll i Trondhjæms Fæstnings arkiv tar til samme år. Dette kan tyde på at reformen for Trondheims del resulterte i at fangebehandlingen kom inn i mer ordnede former.

Slaveriene lå fortsatt under den lokale festningskommandants administrasjon, og ble ikke lagt under justisdepartementets ledelse før i 1841.

Foto: Brattøravakta, i dag Sjøfartsmuseet. Dette var slavenes hovedforlegning fra omkring 1700. Anlegget var mot øst omgitt av et 9 fot høyt plankegjerde med pigger. Så sent som 1840 satt det 46 slaver her. Fotoet er antatt fra tidlig 1900-tallet.

Kristiansten festning

I 1739 ble det bestemt at delinkventer skulle dømmes til arbeid i “nærmeste festning”. Kristiansten var en av disse, og var i bruk som slaveri frem til ca. 1800. Imidlertid ble Kristiansten igjen tatt i bruk som fengsel i en periode våren 1945, da den ble tatt i bruk som interneringsleir for landssvikere.

Kristiansten festning ble anlagt på 1680-tallet som et ledd i gjenoppbyggingen etter bybrannen i 1681.

Slaveriet ved Skansevakten

Skansevakten ble oppført i 1837. Den var en vaktstue for overvåking av ferdselen gjennom Skanseporten mellom Kongens og Dronninges bastioner i festningsanlegget ut mot Ilevollen, men skulle også passe på Slaveriet bakenfor, senere kjent som Kriminalasylet (I dag Justismuseet).

Slavenes forlegning var fra 1764 ved Bratørvakten. Først etter 1814 ble en del forlagt ved Skanseporten. Året 1764 er et meget viktig å i slaveriets historie. Da ble slaveriene skilt ut som egne fengselsavdelinger med egne tjenestemenn. I 1808 ble det oppført en slaveribygning ved Skansevakten i Ila. Den ble i 1835 avløst av en nyoppført bygning, det senere Kriminalasylet.

Da arbeidet med å bygge festningsverkene opphørte ble slavene brukt til bl.a. grave- og bygningsarbeid. De ble iført jern mens de arbeidet og kunne ofte sees i byen gående i rekker, lenket sammen. I 1825 ble det opprettet en «arbeidsanstalt», noe som tyder på at fra i hvert fall det året jobbet slavene med mer håndarbeid og ikke kun hardt arbeid ute i byen. De lagde alt fra sko til trillebårer. Dette arbeidet fortsatte på det «nye» slaveriet ved Skansevakten. Slaveriet skiftet navn til Trondheim Straffanstalt i 1854. Mot slutten av 1800-tallet ble slaveri som straff avskaffet og fengslene tok over denne gruppen. Slavene ble da overført til Trondheim fengsel, tidligere Tukthuset, noen hundre meter ned Kongens gate.

Bygningen kom i virksomhet som kriminalasyl fra 1898 og fram til 1961, da alle pasientene ble overført til Reitgjerdet. Fra 1961 til 1971, ble bygningen brukt som avlastningsfengsel for Trondheim kretsfengsel avd. D.

Skansevakten med Kriminalasylet i bakgrunnen. Ukjent dato, men før 1901 da trikkestoppet ble lagt til Kongens gate. Kriminalasylet, tidligere Slaveriet, tatt samtidig. Justismuseet i dag. Foto: Justismuseet

Arresten

Under Trondheims gamle rådhus, som i dag er en del av folkebiblioteket, lå inntil 1863 byens arrest. I kjelleren lå arrestlokalene. Så sent som ved inngangen til 1800-årene var det enda jordgulv i cellene. De sanitære forholdene var elendige. Stanken som kunne trenge opp fra arrestlokalene kunne bli så overveldende at byretten som holdt til i etasjen over måtte brenne røkelse for å holde ut. Arresten i Rådhuset hadde ikke plass til mer enn 12 personer. Undersøkelser viser imidlertid at det i perioder kunne sitte opptil 42 personer der nede. De fleste innsatte i by-arresten var varetektsfanger i påvente av dom. En god del ble også innsatt for fyll, og noen for å sone kortere straffer. De mest berømte «gjester» i rådhusarresten har vel vært Gjest Baardsen og den beryktede falskmynteren Jens Fenstad. Disse to herrene ble satt i såkalte sikre celler.

Dette var celler som ikke hadde noe vindu, og det var heller ikke noen form for oppvarming. Det eneste lyset som slapp inn i cellene var når luken i døren ble åpnet en gang i døgnet, når maten for hele dagen ble satt inn. I Rådhusarresten satt kvinner og menn sammen. At man ikke var særlig nøye med hva fangene fortok seg mens de satt der, kan illustreres best ved å nevne at da Marit Andersdatter den 26/09/1791 nedkom med et barn i Tukthuset, opplyste om at hun hadde blitt besvangret i Rådhusarresten av en medfange. I Norge ble Trondheim den første byen som organiserte fattigstellet sitt etter den nye innesperringsmodellen som ble utviklet i England og Holland i perioden 1555-1596. Vi fikk da i 1639 det såkalte “Verkhuset” som lå mellom Domkirken og Kjøpmannsgata. Institusjonen skulle ta i mot fattige betlende – i hovedsak kvinner.

Henrik Mathiesen var en norsk tegner og historiker som tegnet mange av byens veiter og bygg. Han var den første som skrev om gjenreisningen av feiringen av St. Olav. Arkivet hans finnes i dag ved NTNU Gunnerusbiblioteket, og kan søkes på nett.

Tukthuset

Tukthuset var opprinnelig en del av fattigvesenet i byen, men gjennom årene lignet det stadig mer på en straffeanstalt. Det ble til slutt en del av Trondheim Kretsfengsel.

Etter den store bybrannen i 1681, ble ikke Verkhuset/Tukthuset bygget opp igjen selv om det var tildelt tomt til dette. Først i 1732 ble Tukthuset igjenoppbygget av byens borgere på Kalvskinnet, og det ble liggende rett overfor Hospitalskirken. Kongen hadde gitt gratis tomt, og det ble dessuten innkjøpt til tilstøtende løkke og en gård for å gjøre plass til hele anlegget. Allerede i 1768 ble det sagt at Tukthuset var i så bygningsmessig dårlig forfatning, at tyver ikke kan holdes ute, eller lemmene stenges inne. I 1770 ble bygningen mot Kongens gate, samt sidebygningene, solgt for nedriving.

Foto: Tukthuset i 1890-åra Bildene er hentet fra et album med bilder fra ulike fengsler i Trondheim. Ukjent fotograf.

​Ved Kgl.reskr. av 1.6.1770 ble det gitt tillatelse til å bruke 2/6 av midlene fra Thomas Angells stiftelser i 6 år til igjenoppbyggingen av Tukthuset. Tegningene til den nye bygningen ble gitt av Overinspektør Heide. Hovedbygningen ble reist der den står den dag i dag. Det ble samtidig reist en sidebygning mot vest, mot Kongens gate. Arbeidet ble påbegynt våren 1771, og det sto ferdig året etter.

​I Tukthuset virket adskillelsen av kjønnene temmelig tilfeldig, og det så ikke ut til å ha vært uvanlig at dette resulterte i graviditeter og uønskede barn. Av arrestprotokollen fra rådhuskjelleren for 19.51745 fremgår det at drengen Johan Friderich Andersen er overført fra Tukthuset til rådhusarresten for å sone en straff på 3 måneder, etter at han har besvangret ikke mindre enn 3 kvinner i Tukthuset, hvor han allerede sonet. I samtiden skilte man mellom straffearbeidsanstalter og tvangsarbeidsanstalter. Mens straffearbeidsanstaltene var institusjoner med et alt overveiende kriminelt belegg, var tvangsarbeidsanstaltene å regne for sosialinstitusjoner, som siktet mot å ta vare på og internere løsgjengere og yrkesløse som vanskelig lot seg innordne i samfunnet.

Fra kroppslig straff til frihetsberøvelse

​Det var først med reformene utover 1800-årene at innesperring og avsondringsstraffen ble det sentrale element i straffereaksjonen. Dette ble legemliggjort ved cellefengsel etablert etter den såkalte Philadelphiametoden. Dette systemet bygget på streng isolasjon av den enkelte innsatte. Derved opphørte også muligheten til å tjene egne penger og å kjøpe mat, som supplement eller erstatning til fangekosten. Istedet kom så et system som gav de innsatte anledning til å opparbeide såkalt tilleggskost. Det foregikk ved at det ble satt opp klare produksjonsmål for alle typer arbeid fangene ble satt til. For å få mat utover ordinær fangekost, måtte den innsatte produsere utover den standardiserte norm. En innsatt i Trondhjems Fæstnings Slaveri som strikket strømper, skulle normalt per uke gjøre ferdig 2 par helstrømper eller 4 par sokker eller halvstrømper. For å oppnå enkel tilleggskost, måtte han strikke 3 par helstrømper eller 6 par sokker eller halvstrømper. Dersom han skulle oppnå dobbel tilleggskost måtte han kunne levere 4 par helstrømper eller 8 par sokker eller halvstrømper. Det samme systemet ble konsekvent fulgt når det gjaldt andre arbeidsoppgaver.

Philadelphia modellen fokuserte på isolering av fangen. Fengsler bygget etter denne modellen var ofte i «stråleform» med et sentralt vakttårn. I Norge ble Botsfengslet det eneste bygget etter denne modellen, i 1851.

Med lov av 30.4.1877 ble Trondhjems Tukthus likestilt med festningenes straffearbeidsanstalter. Dette innebar at Tukthuset dette året offisielt fikk status som fengsel. Fra 1879 mottok Trondhjem Tukthus alle mannlige straffanger og kvinnelige fanger fra Trondhjems og Tromsø stift. Etter hvert ble det også bestemt at Trondhjem Tukthus skulle ta i mannlige straffanger fra så langt sør som Toten sorenskriveri. Samme år som Tukthuset endret navn til Trondhjems Strafanstalt, ble de mannlige fangene fra Bergen Tukthus inklusive Bergenhus Fæstnings Strafarbeidsanstalt overført til Trondhjems Strafanstalt. I oktober 1900 endret institusjonen igjen navn, denne gangen til Trondhjems landsfengsel. I 1920 ble landsfengselet nedlagt og størstedelen av bygningsmassen og de fleste funksjonærer gikk opp i Trondheim kretsfengsel som Trondheim kretsfengsel avd. C.

Fanger i de nye cellefengslene fortsatte å arbeide, men det harde straffarbeide fra slaveritiden var borte. Foto: side fra hovedboka til Trondheim Fæstning Slaveri, 1836. Siden viser inntekter for forskjellige arbeider. Bl.a. «Messing arbeide» og «Hornarbeide».

Munkegt. 16 avd B

Trondheim by’s distriktfengsel ble opprettet ved Kgl. Res av 6.8.1864. Fengslet var i utgangspunktet underlagt byfogden. I realiteten var Trondheim bys distriktfengsel en videreføring av virksomheten ved Trondheim rådstuearrest. Fengslet hadde egen kvinneavdeling. Ved res. Av 13.9.1883 ble fengslet administrativt underlagt politimesteren i Trondheim, og ved res. av 16.3.1904 ble det bestemt at fengslet fra 1. april samme år ble å betrakte som et større hjelpefengsel. Samtidig ble det administrativt underlagt Direktøren for Trondheims landsfengsel. Ved res. Av 31.12.1913 inngikk institusjonen i Trondheim kretsfengsel. Ved nedleggelse av landsfengslet i 1920 ble Trondheim kretsfengsel avd. B i likhet med de andre avdelingene administrativt underlagt byfogden.

I 1937 ble kvinneavdelingen avviklet, men under krigen ble denne reetablert av det tyske sikkerhetspolitiet. Den siste tiden etter krigen ble institusjonen først og fremst benyttet som husvillarrest. Fengslet blir nedlagt mellom 1951-55. Etter fengslet ble nedlagt ble det etablert et herberg for husville. Bygget ble revet i 1966 og de 30 husville som da bodde der måtte flyttes på av Trondheim Vernelag.

​Foto: Bak trærne er det et åpent rom, her lå Munkegata 16.

Fengselsvesenet

Fengselsvesenet gjennomgikk imidlertid fra midten av 1800 og frem mot århundreskiftet en omfattende omorganisering preget av en sterk reformvilje. I 1875 ble det opprettet en egen ekspedisjonssjefsstilling i justisdepartementet med ansvar for hele fengselsvesenet. Fengselsstyret kom i virksomhet fra samme tid, og etter dette lå ledelsen av hele fengselsvesenet under justisdepartementet.

Foto: Munkegata 16, avdeling B Trondheim Kretsfengsel

Ved en ny res. av 16.3.1904 ble det bestemt at fengslet fra og med 1.4.1904 skulle være Søndre Trondhjems Amts distriktfengsel. Ved Trondhjems kretsfengsel opprettelse samme tid, ble hovedadministrasjonen lagt til Vollan. Fram til 1971 eksisterte Trondheim kretsfengsel primært som en administrativ og ikke en organisk enhet. Før flyttingen opp til det nåværende anlegg på Tunga, besto kretsfengslet av et varierende antall avdelinger lokalisert i ulike bygninger rundt om i bykjernen i Trondheim. Trondheim kretsfengsel avd. A: «Vollan» Trondheim kretsfengsel avd. B: «Munkegata 16» Trondheim kretsfengsel avd. C: «Kongensgate 85» Trondheim kretsfengsel avd. D: «Kriminalasylet»

Justismuseet, 2020