Utstillingen straff handler om straffegjennomføring. I utstillingen kan du høre to videoer som spilles av: samfunnsstraff av kriminalomsorgen, og botens historie med rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde. Link til disse videoene finner du til slutt i denne synstolkningen.

Alle samfunn straffer uønsket oppførsel. Straff er et onde som blir påført den som har brutt loven. Hvorfor straffer vi? Lover og regler mister sin betydning dersom det å bryte dem ikke medfører konsekvenser. De tidligste straffereaksjonene vi kjenner til legger vekt på hevn, gjengjeldelse og gjenopprettelse av skade, gjennom bot, erstatning og forvisning – altså ekskludering fra fellesskapet. 

I denne utstillingen har vi samlet objekter knyttet til straff. Disse kan assosieres med de fire prinsippene knyttet til straff: trygghet, avskrekkelse, rehabilitering og sosial ro. Disse henger på veggen til høyre for inngangen, og vi vil presentere de i denne synstolkningen til slutt. 

Tre til fire skritt rett frem og litt til høyre finner du den første monteren. Den er full av fangejern. Fotjernene fra Trondheim er datert til slutten av 1700-tallet. De er svært tunge og kraftige. Til høyre for det er et halsjern. Under varetekt i arresthus kunne fanger oppleve å bli satt i jern som ble boltet fast til veggen. Dette halsjernet ble brukt under arresten av Kautokeino-opprørerne i perioden 1852-54. To av opprørerne ble halshugget. Inni halsjernet ligger en elektronisk fotlenke. Elektronisk fotlenke er en moderne form for kontroll av domfelte, som muliggjør en skånsom form for frihetsberøvelse gjennom hjemmesoning. Når den domfelte ikke er på arbeid eller skole må hen oppholde seg hjemme. Om den domfelte beveger seg utenfor hjemmet eller forsøker å fjerne lenken utløses en alarm.

Snur du deg til venstre og tar to til tre skritt finner du objekter knyttet til straff i straffen langs denne kortveggen. Først, helt til venstre, er en tvangstrøye. Tvangstrøyer, beltesenger, knebel og spyling med kaldt vann har vært brukt som sikringstiltak ved norske fengsler helt frem til 1950-tallet. Fengselsdirektøren hadde stor makt over fangebehandlingen, og avstraffelse utover reglementet kunne forekomme. Til høyre for denne er et stor skap laget av kraftige treplanker. Det er akkurat plass til at en person kan stå oppreist inni. Døren kan låses fra utsiden med en hempe. På baksiden er en luke som ikke kan sees forfra. Straffeskapet ble brukt til å “roe ned” opphissede og utagerende fanger ved Kristiania distriktsfengsel på 1860- og 70-tallet. Fangen ble sperret inne, før han ble spylt med kaldt vann gjennom åpningen i toppen av skapet. Metoden ble ofte brukt mot fanger mistenkt for å simulere sinnssykdom. En slave døde etter slik behandling ved Bergenshus festningsslaveri i 1874. Til høyre for skapet finner du en monter med et straffereglement fra Trondheim tukthus, 1832. Nederst i denne synstolkningen kan du finne en link til en transkripsjon av teksten. Til høyre i monteren er en halsklave. Den er formet som en ring med to utstikkende jernstenger på hver side. Halsklave ble brukt i slaveriene. Klaven ble klinket på, så slaven måtte ha den på hele døgnet. Klavens utforming skulle motvirke rømning, da ”vingene” gjør det vanskelig å komme seg ut av små åpninger. Denne klaven er brukt ved Slaveriet i Trondheim på 17- og 1800-tallet. Til slutt i monteren er en svepe. Svepen er en mellomting mellom kølle og pisk. Den er laget av lær og inneholder kuler av jern eller bly. Denne svepen er benyttet til prylestraff ved Tukthuset i Oslo, bygget i 1741.

Snur du deg rundt finner du neste monter tre til fire skritt frem. Den står rygg mot rygg med den første monteren i rommet. Denne monteren handler om fysisk straff og dødsstraff. Den inneholder to objekter: et brennmerke og en øks. Brennjernet er et tyvsmerke brukt av Trondheims skarprettere. Motivet er en dobbel galge. Brennmerking var vanlig straff for tyveri. Merking på panne og rygg var hjemlet Christian 5. norske lov av 1687, og  merking på kinn er kjent fra rettspraksis. Formålet med brennmerkingen var fysisk og stigmatiserende avstraffelse som skulle virke avskrekkende. Brennmerkingen var i tillegg en effektiv metode for identifisering av tyver. Fra 1789 skulle ikke tyver lengre brennmerkes eller piskes, men straffes med tvangsarbeid på tukthus eller slaveri. (Brennjernet er innlånt fra Vitenskapsmuseet i Trondheim.) Skarpretter Samson Isberg overtok denne øksa etter sin forgjenger da han ble skarpretter i Bergen i 1836. Øksa har vært i bruk ved minst et tjuetalls henrettelser. Norges siste skarpretter, Theodor Larsen, benyttet denne øksa ved alle sine fire henrettelser, siste gang ved henrettelsen av rovmorderen Kristoffer Grindalen i Løten i 1876. 

Den neste monteren finner du rett til venstre for denne. Den handler om rømningsforsøk. Inni er et fangejern som er filt over. Ole Høiland (født 1792) skal ha etterlatt dette fangejernet ved Svartkulp i Maridalen ved Oslo etter en av sine mange rømninger. Høiland var berømt som stortyv og utbryterkonge i sin samtid. Frihetstrangen var stor. Høiland rømte fra ulike fengsler hele 13 ganger. Som syk og nedbrutt livstidsfange tok han til slutt sitt eget liv på cella på Akershus slaveri i 1848. I monteren er også et tau. I 1930 gjennomførte tyven Oluf Skrede (f. 1890) en spektakulær rømning fra Trondheim kretsfengsel i Munkegaten ved hjelp av dette tauet. Like for øynene på en fengselsbetjent tok han seg over et 6 meter høyt gjerde. Tauet hadde han laget av ting han hadde lurt til seg i fengslet. Skrede ble tatt etter få timer på frifot. Helt til høyre i monteren er en sparkelskje, et forjern som er filt i stykker og en bit av et vindusgitter. Hans Peter Johansen Huru rømte i 1882 fra Tukthuset i Trondheim ved å bruke en sparkelskje til å file over fotjernene og vindusgitteret. Rømningen var vellykket, for ingen har sett ham siden.

Går du rundt denne monteren finner du den siste monteren. Den inneholder fangearbeid. Det er utskjærte tregjenstander: en halv sirkel med dekor til bruk på møbler, tre små ender og en miniatyr kaketine. Alle disse ble utformet ved Botsfengselet til salg. Til høyre for de er varer fra Hustad fengsel, moderne fangearbeid. Det er to blå espressokopper og et såpestykke. Disse kan kjøpes i vår museumsbutikk. Bak disse er et par sko fra Botsfengslet. De er av tre, har høye hæler og røde såler. De er veldig slitt, men fremdeles veldig delikate i sin utforming. Til høyre for disse er en modell av en fengselscelle. Dette er et hobbyarbeid fra Botsfengslet, fra cirka 1960. Det hele er utformet av tre og malt. Modellen viser en fange liggende i sengen sin. Han smiler av en drøm. Under sengen er et par sko, og klærne hans ligger på gulvet. På veggen har han rammet inn et erotisk bilde. I luken ser du to ansikter som titter inn. I cellen har han i tillegg et toalett, et skap, et bord og en stol. Foran modellen ligger en duk laget av fanger på Bredtveit kvinnefengsel i Oslo. De har brodert duken med små illustrasjoner, navn og dato for når de satt inne. Det er blant annet en kvinne som vasker, en køyeseng, en hestesko. Et par steder er det brodert Nasjonal samlings symbol. I fengslet sonte landssvikdømte kvinner etter 2. verdenskrig. 

Når du står foran denne monteren står du også inni en oppmerket firkant på gulvet. Bak og til høyre tre skritt finner du en seng. Dette er en celleseng fra Botsfengselet. Denne typen senger var i bruk på fengselets nye avdeling og på sykestua fra ca. 1930 til 1970. Avgrensningen på gulvet er 7 m², en vanlig størrelse på celler i mange norske fengsler. Typisk innredning er en seng, nattbord, pult og stol. Mange fengsler har bad til hver celle. I noen fengsler deler to innsatte en celle med en køyeseng. Norge følger Europarådets torturovervåkningskomités standard for cellestørrelser. Den sier at eneceller må være 6 m² + bad. De fleste celler i norske fengsler er større enn dette. Tidligere ble fanger sperret inne for kortere dommer, for å drive straffarbeid eller i varetekt. Utviklingen av cellefengsler på 1800-tallet gjorde frihetsberøvelse og isolasjon til en sentral del av straffen, med rehabilitering som mål. Det harde straffearbeidet hadde straffet kroppen, mens frihetsberøvelsen skulle straffe sinnet. Isoleringen fra medfanger skulle hindre smitte av kriminelle tanker. 

På veggen over denne senger henger de fire prinsippene. Trygghet. Samfunnet har alltid hatt behov for å beskytte seg mot kriminelle handlinger. Ved å sette lovbryteren ut av spill, sikres samfunnet mot at vedkommende begår nye lovbrudd i en periode. Tidligere ble fanger sperret inne på tukthus og slaverier og sikret med tunge jern og lenker. I dag er forvaring den mest omfattende formen for sikring av den domfelte. En forvaringsdom kan forlenges et ubegrenset antall ganger av retten. Denne straffereaksjonen forutsetter at det er begått alvorlige kriminelle handlinger, samt at det er gjentakelsesfare. Samfunnets behov for trygghet må veies mot individets rettigheter og innesperringens negative virkninger. 

Avskrekkelse. Et av straffens formål er å avskrekke lovbryteren fra å begå nye lovbrudd. Straffen skal også virke avskrekkende på andre. Fra 1600-tallet var offentlig avstraffelse en viktig del av straffens hensikt. Lovbruddets konsekvenser skulle tydelig demonstreres. Fra 1700-tallet ble fengsling og straffarbeid mer brukt, men den avskrekkende effekten ble opprettholdt. Fengslene skulle være så fæle at ingen ville vende tilbake. Studier viser at frihetsberøvelse i seg selv har en avskrekkende effekt, og at umenneskelige tilstander i fengsler ikke reduserer kriminalitet. Normalitetsprinsippet innebærer at straffen ikke skal være mer tyngende enn det som er nødvendig. 

Rehabilitering. Med tukthusene på 1600-tallet ble rehabilitering viktig. De innsatte skulle “tuktes” til å bli bedre mennesker gjennom arbeid, gudsfrykt og disiplin. Tanken ble videreutviklet innen fengslene på 1800-tallet. Fanger ved Botsfengslet skulle følge streng disiplin og arbeide, og de skulle isoleres fra sine medfanger. I ensomhet skulle de reflektere over sine liv, og gjennom det bli bedre mennesker. I moderne kriminalomsorg er det et grunnleggende prinsipp at den domfelte skal vende tilbake til samfunnet når straffen er sonet. Gjennom rehabilitering skal den domfelte få hjelp til å mestre livet etter soning. Samfunnets behov for å sikre seg mot fremtidig kriminalitet kan også oppnås ved å rehabilitere de domfelte. 

Sosial ro. Straff skal skape sosial ro og tilfredsstille den allmenne rettsfølelse. Ved å straffe kriminelle handlinger viser myndighetene at lovbrudd får konsekvenser. Forvisning er en av de eldste formene for straff. Uroelementer ble ekskludert fra fellesskapet. I det gamle ættesamfunnet var hevn en plikt. Urett begått mot familiemedlemmer skulle gjengjeldes. Dette ble kalt blodhevn. Etter statsdannelsen ble ro og orden håndhevet av kongemakten. Offentlig avstraffelse frem til 1800-tallet var demonstrasjon av denne makten. På skafottet ble statsmaktens kontroll, stabilitet og styrke demonstrert. Straff har en symbolsk rolle for individ og samfunn. Trygghet, tillit og stabilitet forsterkes av at kriminelle handlinger blir håndtert rettferdig. Målet om sosial ro må balanseres med individets rettigheter. 

Du kan finne hele videoen om botens historie på vår youtubekanal. Du kan også finne vår podcast, Celle 11, på vår nettside. Vi jobber med å forbedre våre synstolkninger. Gi oss gjerne tilbakemeldinger i resepsjonen eller over våre sosiale medier. Takk for at du besøkte utstillingen STRAFF.

Klikk på denne linken for å lese transkripsjonen av reglementet i utstillingen.

Klikk på denne linken for vår youtubekanal. Her finner du videoen om botens historie.

Klikk denne linken for videoen om samfunnsstraff på youtube. Den er produsert av Kriminalomsorgen.

Klikk på denne linken for å lese mer om vår podkast og lytte til episoder.