Skarpretteren, eller bøddelen, var den som utførte de kroppslige straffene. På 1600- og 1700-tallet hadde Norge flere skarprettere med hvert sitt ansvarsområde. De stod i en unik posisjon i forhold til resten av samfunnet og ære.

En bøddel var uærlig og uren. Han var kanskje tidligere fange, og hadde akseptert bøddelyrket i bytte mot en benådning. Da var det ikke bare grusomme straffer han måtte tåle, men livet som et uærlig menneske. Kanskje han ikke engang fikk lov til å komme inn i kirken, og måtte høre preken gjennom et hull. Øvrigheten, embets- og tjenestemenn, måtte stille som fadder til barna til bøddelen fordi ingen andre ville ha den jobben.

Utover på 1600-tallet er det kilder (ekstern lenke) som tyder på at skarprettere forbedrer situasjonen sin i forhold til ære. Nattmannen, eller rakkeren, tar over de mest skitne oppgavene. Han er den mest uærlige i byen, og gjør de jobbene ingen andre ville ha, som å gravlegge de uærlige henrettede, tømme utedoer, og fjerne døde dyr. Skarpretteren blir etterhvert en faglært jobb, og Norge importerer profesjonelle skarprettere fra Tyskland. Disse står i en sterkere posisjon, men nøyaktig hvor aksepterte de var er vanskelig å si. Flere jobbet som leger eller kirurger, noe som tyder på at folk var villig til å omgås dem, i hvert fall når det var behov for det.

Skarpretterens ære forbedret seg sannsynligvis utover 1700-tallet og 1800-tallet. Norges siste skarpretter Theodor Larsen var også laborant ved Rikshospitalet, og hadde nok ikke samme forhold til ære som hans forgjengere på 1600-tallet.