RETTFERDIGHET
Justismuseets utstillinger utforsker ulike sider ved samfunnets forsøk på å skape rettferdighet gjennom lov og rett. Klikk deg inn på våre utstillinger under. Rettferdighet var festivaltemaet for Olavsfest i 2021.
Illustrasjon: Ane Hem
Likestilling er en sentral del av sosial, politisk og juridisk rettferdighet. Mangfold og likestilling er viktig for et rettferdig samfunn. Å bli behandlet på en lik og objektiv måte i retten og andre områder er en definisjon på rettferdighet.
Rettferdighet betyr at vi må vite hva som virkelig har skjedd for å kunne dømme rettferdig. Dette kan være svært vanskelig, også i dag med vår moderne teknologi. Vår forståelse av hva som er et sikkert bevis har endret seg, og det er fremdeles under endring.
Å straffe de som ikke er strafferettslig tilregnelig ville vært urettferdig. En rettferdig straff for et barn er ikke det samme som for en voksen. Hvis en person ikke kan forstå hva de har gjort vil ikke straffen fungere som den skal.
Å bli urettferdig behandlet av staten er en vanskelig sak. Vi har mulighet til å klage på vedtak, anke dommer og Sivilombudsmannen skal sikre at offentlige myndigheter ikke gjør urett mot borgere. Før i tiden var det kanskje vanskeligere, men de hadde en mulighet til å klage vi ikke har i dag. De kunne sende brev direkte til kongen. Foto: Supplikk nr 2018. Arkivverket: Stattsholderembetet 1572-1771 avskrift av vedlegg til originale supplikker.
En rettferdig fengselsstraff skal i dagens samfunn følge prinsippet om likebehandling. Det er frihetsberøvelsen som er straffen, ikke tap av andre grunnleggende rettigheter. Fange i cellen ved Botsfengselet, foto fra Justismuseets samling.
På 16- og 1700-tallet skulle dødsstraff skulle være avskrekkende for allmennheten. Det var den mest alvorlige straffen, men det var også grader av dødsstraff. Hadde man gjort noe virkelig ille risikerte man ikke bare å bli dømt til døden, men å bli dømt til stakesetting etterpå. Foto: Hodeskallen fra Vitenskapsmuseets samling på utlån til Justismuseet.
I dag har vi en klar idé om at når straffen er gjennomført skal den dømte kunne gå tilbake til livet sitt. Slik var det ikke alltid før. Visse straffer førte til tap av ære, noe som forfulgte deg resten av livet. Var du dømt æreløs kunne du ikke delta i samfunnet – du kunne ikke vitne i en rettssak, være fadder eller inngå kontrakter. Folk ville ikke stole på en æreløs person. Foto: brennmerke fra Justismuseets samling