Justismuseets utstillinger belyser hvordan samfunnet har forsøkt å skape rettferdighet gjennom lov og rett. «Rettferdighet» var festivaltemaet for Olavsfest i 2021. Her kan du lese om noen objekter i våre utstillinger som forteller noe om konseptet rettferdighet gjennom tidene.

Dommerkappen – likestilt justis

Likestilling er en sentral del av sosial, politisk og juridisk rettferdighet. Mangfold og likestilling er viktig for et rettferdig samfunn. Å bli behandlet på en lik og objektiv måte i retten og andre områder er en definisjon på rettferdighet.

Denne kappa har tilhørt en kvinnelig dommer. Fra 1884 kunne kvinner studere ved universitetet, og fra 1915 kunne de utnevnes til dommere. Den første kvinnelige dommeren i Norge ble utnevnt i 1921. I 1968 tok Lilly Bølviken sete som den første kvinne i Høyesterett. Advokatene måtte da endre hvordan de hilste fra «høyst ærverdige herrer» til «høyst ærverdige rett». 

I dag er 61 % av dommerne i de alminnelige domstolene menn, og 39 % kvinner. De fleste roller i jussen har vært besatt av kvinner, men det har aldri vært en kvinnelig Regjerings- eller Riksadvokat.

Likestilling er en sentral del av sosial, politisk og juridisk rettferdighet. Mangfold og likestilling er viktig for et rettferdig samfunn. I 1978 ble lov om likestilling mellom kjønnene vedtatt. I dag er det lov og likestilling og forbud mot diskriminering fra 2018 som gjelder. 

Norge har en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling som heter “Frihet, makt og muligheter.”

Bruk av rettskappe er regulert i en egen forskrift.

Tannavstøpning – sannhetens spor?

Rettferdighet betyr at vi må vite hva som virkelig har skjedd for å kunne dømme rettferdig. Dette kan være svært vanskelig, også i dag med vår moderne teknologi. Vår forståelse av hva som er et sikkert bevis har endret seg, og det er fremdeles under endring.

For å kunne dømme rettferdig i en sak må vi vite hva som virkelig har skjedd. Dette kan være svært vanskelig, også i dag med vår moderne teknologi. Vår forståelse av hva som er et sikkert bevis har endret seg, og den er fremdeles under endring. 

I dag er det flere som setter spørsmål ved bitemerker som bevis. I USA har forskning utført av The Innocence Project vist at tannbittbevis ofte er usikre. Siden 1989 har 26 personer i USA med en dom opprinnelig basert på blant annet tannbittbevis fått dommen sin omgjort.

I 1973 ble en mann funnet forslått på Birkelunden i Oslo. Han døde senere av skadene. En av de mistenkte påstod at mannen hadde angrepet ham og bitt ham i halsen, og at han derfor hadde slått ham i selvforsvar. Han viste frem et bitemerke. Det ble tatt gipsavstøpning av den dødes tenner. Sakkyndige mente at det var usannsynlig at bitemerket på den mistenkte stammet fra den døde. Saken endte med at to personer ble siktet og dømt for ran med døden til følge.

Hodet på stake – en rettferdig dødsstraff?

På 16- og 1700-tallet var dødsstraff den mest alvorlige straffen. Men det fantes også grader av dødsstraff. Hadde man gjort noe virkelig ille risikerte man ikke bare å bli dømt til døden, men å bli dømt til stakesetting etterpå.

Hodet ble spikret fast på en høy stake, og den skulle stå til skrekk og advarsel for alle forbifarende. En av forbrytelsene som førte til dette var det å føde i dølgsmål (hemmelighet) med døden til følge. 

Samfunnet på denne tiden var ikke lett for enslige kvinner som ble gravide. De risikerte tukthus og pisking. Mange forsøkte derfor å føde i hemmelighet, noe som var ulovlig. Døde barnet kunne kvinnen dømmes til denne ekstraordinære formen for dødsstraff. Barnefaren risikerte også straff for å drive utukt, men det var ofte en bot eller annen mindre permanent straff. 

Å bli stakesatt betydde ikke bare at du skulle bli henrettet, men også at du ikke fikk en vanlig begravelse, noe som var svært alvorlig i et troende samfunn. Den dømte ble ikke bare henrettet, men fikk deres ettermæle svertet for evig tid. I vår podkast kan du høre om nettopp en slik sak.

Hodeskallen tilhører Vitenskapsmuseets samling. Spikeren som ble brukt sitter enda i den.