Kriminalteknisk historie
- 29. juli 20218. februar 2024
Kriminalteknikk består av mange forskjellige vitenskaper. En sak kan løses ved hjelp av alt fra geologi til entomologi (læren om insekter). Denne tidslinjen viser noen interessante punkter i utviklingen, med fokus på når de nye vitenskapene faktisk ble brukt i retten.
Mot slutten av 1800-tallet var kriminalteknikk blitt såpass populært at mange vitenskapsmenn utførte studier og kom til lignende konklusjoner så og si samtidig. Tidslinjen er derfor ikke en definitiv versjon av hvem som var først.
Den franske kirurgen Ambroise Paré regnes som rettsmedisinske patologiens far. Han utførte studier om effekten av voldelig død på indre organer, skrev om medisinske rapporter i retten, og hvordan påvise drukningsdød ved observasjon av liket.
Den første avhandlingen om systematisk skriftsgranskning og dokumentundersøkelse ble publisert av franskmann Francois Demelle.
Den danske legen Thomas Bartholin foreslo en test som viser om et barn var dødfødt eller ikke ved å se om det synker i vann.
Under heksejakten i Salem, USA, var det eneste beviset mot predikanten George Burroughs bitemerker på jentene som han var siktet for å ha rekuttert til å tjene djevelen. Bitemerkene ble sammenlignet med tennene hans og han ble dømt skyldig og hengt. I dag er det mange som mener bitemerker ikke bør regnes som sikkert bevis.
Den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele oppfant en metode for å påvise arsenikk. Testen var kun effektiv ved store mengder.
Den engelske John Toms ble dømt for å ha skutt og drept Edward Culshaw. Beviset i saken var en papirbit han brukte i pistolløpet. Resten av avispapiret ble funnet i lommen hans og sammenlignet.
Franskmannen Eugére Fransois Vidiq opprettet det første etterforskningsbyrået Le Sureté National. Han regnes som kriminologiens far.
Mathieu Orfila, som regnes som toksikologiens far, utgav hans første store verk om hvordan å påvise giftstoffer i lik.
Den engelske kjemikeren James Marsh forbedret teknikken for å påvise arsenikk. Den ble for første gang brukt i 1840 i den beryktede LaFarge saken. Det er den første dokumenterte saken der toksikologi ble brukt som bevis.
Henry Goddard ved Scotland Yard var en pioner i å sammenligne skudd. Han fant unike merker på et projektil som han koblet direkte til produsenten av kulene. Goddard forsto at skytteren hadde produsert kulene selv og kunne identifisere han ved å se på andre kuler samme mann hadde laget.
De første fotografiene av kriminelle ble tatt i Belgia.
Den første identifikasjonen gjennom tenner brukt som bevis i en mordsak. Doktor George Parkman ble myrdet og liket hans brent. Restene ble funnet i en kiste som tilhørte hans kollega John Webster. Parkman hadde et sett falske tenner som gjorde det mulig å gjenkjenne han. Webster ble dømt skyldig.
I USA blir hår som bevis for første gang brukt i mordsaken mot John og Gaston Browning, siktet for å ha drept bestyreren på en slaveplantasje. Tau med blod og hår ble funnet i huset deres, og hårstråene ble sammenlignet med offerets hår. De ble frikjent av Mississippis høyesterett.
Rudolph Virchow var den første som studerte hår i rettsmedisinsk forstand. Han påpekte at man ikke kan si med sikkerhet om et hår kom fra et bestemt individ kun ved mikroskop.
Norsk politi i Kristiania begynte å fotografere kriminelle. Daniel Georg Nyblin ble hyret inn som politiets faste fotograf.
Den tyske doktoren Hermann Reinhard utførte den første systematiske studien innen rettsentomologi, studien av insekter, for å fastslå hvor lenge en person har vært død. Senere påviste den franske veterinæren Jean Pierre Mégnin flere stadier av insekter etter et dødsfall, som gjorde identifisering av dødstidspunktet lettere.
Den franske politimannen Alphones Bertillons designet et system for systematisk fotografering av kriminelle og registrering av høyde og andre identifiserende karakteristikker. De fysiske målingene blir senere for det meste erstattet av fingeravtrykk. Foto: Fra wikimedia.org, sammensatt fra Service Regional d’Identité Judiciaire, Préfecture de Police, Parisav Jebulon (bruker), CC-0 og et Fotoapparat til bruk på kriminelle i Justismuseets samling.
Russeren Alexander Von Inostranzeff la frem designet for et sammenligningsmikroskop.
Den engelske doktoren Henry Faulds beskrev fingeravtrykkstyper og hvordan registrere de systematisk. Metoden ble avvist av Scotland Yard.