I Trondheim ligger Norges nasjonale museum for politi, rettsvesen og kriminalomsorgen. Det har siden 2000 arbeidet for å ivareta historien til justissektoren. I formålsparagrafen står det at museet skal drive forebyggende arbeid. Det gjør vi ved å lære både unge og gamle om hvorfor politi, lover, og straff er nødvendig i et fungerende samfunn. Selv om museet er relativt nytt bygger det på over 100 år med historie.

Justismuseet ligger i dag i enden av Erling Skakkes gate i det gamle Kriminalasylet. Les mer om bygningens historie her. Foto: Justismuseet

Museet ligger på Kalvskinnet i Trondheim, i et stort murbygg med jerngitter på alle vinduer. Da Justismuseet, dengang Norsk Rettsmuseum, tok det over på 1990-tallet fantes det allerede et museum der. Dette museet ble først etablert for 100 år siden, og het da Kriminalmuseet i Trondheim.

Et trondheimsk kriminalmuseum

Det første kriminalmuseet i Norge ble opprettet i Oslo på tidlig 1900-tallet. I 1918 tok politimesteren i Trondheim, Hans Nikolai Krenkel Jelstrup, initiativ sammen politioverbetjent Haavin for et lignende prosjekt i Trondheim. Arbeidet med å samle og registrere gjenstander resulterte i en utstilling i kjelleren på politistasjonen i Hornemannsgården. Om det var noen seremoni vet vi ikke. Museet var ment kun for politiets egne. Dessverre har vi ingen original katalog fra denne perioden, men vi vet om noen av de tidligste objektene i samlingen.

Hornemannsgården ble bygget på 1700-tallet. Politiet flyttet inn i 1863, etter bare noen få år i bygården «Bikuben», også på torvet (nå revet). Hornemannsgården var politistasjon frem til 1974, da de flyttet til et helt nytt bygg i Kongens gate (i dag Skatteetaten). Her avbildet i 1902. Fotograf: Aune.

De første gjenstandene

Noen av objektene som ble stilt ut var fra kriminalsaker som hadde gått gjennom rettsvesenet kun få år før de havnet på museet. Bla i katalogen for å se de første utstillingene og noen av de tidligste gjenstandene.

En «prunkløs» åpning

I 1935 ble Kriminalmuseet flyttet til «rummeligere» lokaler i på Hornemannsgården etter et nytt initiativ fra politifullmektig Frøseth. Politikonstabel Geving gjorde mye av arbeidet med å registrere samlingen, som da rommet rundt 600 gjenstander. Politimester Løchstøer stod for gjenåpningen av museet, men det var fremdeles ikke et museum slik vi kjenner det i dag. Adresseavisen skrev om en «prunkløs» (beskjeden) åpning av et «uhyggelig mørkekammer» som var «byens nyeste museum publikum ikke får se!» Kriminalmuseet i Trondheim skulle ikke underholde det generelle publikum, men være et sted for politibetjenter å lære triksene som de kriminelle hadde tatt i bruk. Utstillingene hadde til og med kriminalsaker som Gerhard Geving selv hadde etterforsket, avsluttet og laget montasje av. Siden det var et internt museum kunne Geving stille ut ting uten å vurdere ting som klausul. Det kunne også være ganske grusomme bilder og objekter. Der var bl.a. Fostervolds skruenøkler, brukt til å drepe Ingvald Solberg i 1930, og kniven til Rørosmorderen som drepte Petronelle Norvik i 1934. Dette var notoriske saker på den tiden.

Foto: Gerhard Geving. Mange av hans montasjer henger fremdeles på museet.

Og sikkert er det, at en politimann ved et studium i det lille rum som i Hornemannsgården huser Kriminalmuseet, vil ha meget å lære av nytte for ham i kampen mot forbryterondet, mange knep vil han her kunne avlure sine motstandere enten det er dem med dirk eller dem med dolk.

Adresseavisen, 03.05.1935

Fra kjeller til kjeller

Da krigen kom fikk Kriminalmuseet stå urørt frem til politiledelsen sa de trengte plassen i 1942. En artikkel i Adresseavisen hinter til en uenighet om Gevings museologiske kriterier, men vi kan ikke finne noe belegg for dette. Samlingen ble uansett trygt oppbevart på Vitenskapsselskapet. Etter krigen stod Geving klar til å utvide samlingen med det materialet som hadde blitt «produsert» under krigen. Det var statspolitiuniformer, protestlapper, beslag av alle typer, NS propaganda, og ikke minst de mange torturredskapene Rinnanbanden brukte i sitt arbeid. Museet fikk enda en «åpning» i 1947. Publikum hadde fremdeles ikke adgang, med mindre de kjente noen i politiet. Samlingen, som nå hadde vokst til over 1200 gjenstander, fikk plass i kjelleren på Tinghuset.

Norsk politiuniform, 1942. Gerhard Geving var raskt ute med oppfordring til publikum om å ta vare på krigsmateriell. Han sikret seg bl.a. bevismaterialet fra Rinnansaken.

Trondheim Politimuseum

Kriminalmuseet ble værende i sin andre kjeller i nesten 30 år, før det fikk plass i nok en kjeller på det helt nye Politihuset i Kongens gate. Da ble det også navneskifte. I 1976 var det en langt i fra «prunkløs» åpning av det nydøpte Trondheim Politimuseum, selv om publikum fremdeles ikke var tilstede. De som ville se samlingen måtte ha invitasjon og bli vist rundt. Fra 1986 var politibetjent Knut Sivertsen mannen med nøkkelen. Han er i dag pensjonert fra politiet og jobber som konsulent på Justismuseet.

Helt åpent kan et politimuseum som også i stor utstrekning er bygget opp som et kriminalmuseum ikke bli… Det ville ha krevet en helt annen montering av samlingene, og det er faktisk så mange fristende gjenstander her at det måtte ha vært et godt vakthold.

Politimester Reidar Harkjerr til Adresseavisen da det åpnet i 1976

Samlingen var nå blitt så stor at det var svært trangt i tilfluktsrommet. Nye gjenstander fra 60- og 70-tallet ble stadig medbrakt til museet .

Kriminalasylet

I over 70 år hadde museet blitt flyttet mellom forskjellige kjellere i Trondheim. Grunnet plassmangel hadde samlingen blitt nedpakket i esker på tidlig 1990-tallet. Løsningen for museet lå rett ned gaten fra Politihuset: Kriminalasylet. Det gamle bygget har hatt mange roller. Det ble opprinnelig bygget som en straffanstalt for tvangsarbeid, og fra 1898-1963 ble det brukt som Kriminalasyl for «sinnslidende forbrytere og forbryterske sinnslidende». Etter det ble det brukt til fengsel for korttidsdømte, og på 1990-tallet ble det tatt i bruk av politiet som kontorplass. I andre etasje ble det rom til et museum.

I 1994 var Trondheim Politimuseum ferdig innflyttet i Kriminalasylet med over 5000 gjenstander. Museet fikk overlevert saker som er like notoriske i dag som Tønnessen var i sin tid. Modellen av barnehagen på Bjugn stod lenge utstilt, og i magasinet lå curacit-pakningene fra Nesset saken. De museologiske kriteriene var blitt noe skjerpet siden 1918, og museet var ikke lenger et mørkt kuriositetskabinett. Nå var museet endelig åpent for publikum.

Politimester Per M. Marum i sin nyeste uniform fra 1996, her ved siden av en utstillingsdukke med en 100 år gammel uniform. Mye har endret seg på Justismuseet siden den gangen, men mye fra de opprinnelige utstillingene er enda å se i 2. etg.

Norsk rettsmuseum

Det neste store steget skjedde i år 2000, da Norsk Rettsmuseum ble stiftet. Allerede på 1970-tallet hadde diskusjonen om et nasjonalt museum for lov og rett dukket opp. Saken ble lagt på is for mesteparten av 80-tallet, men gjenoppstod i forkant av 1000 årsjubileet for Trondheim by i 1997. Behovet for et slik museum var opplagt for Johan S. Helberg (Justismuseets første direktør) og Aage Rundberget (tidl. dommer og embetsmann). De jobbet iherdig for at det nye museet skulle legges til Trondheim, og ikke minst til Kriminalasylet der Trondheim Politimuseum lå klart. Både samlingen og utstillingene ble i 2000 en del av Norsk Rettsmuseum.

Siden den gang har samlingen vokst enda mer med f.eks de gamle politimuseene i Oslo og Bergen, og fengselssamlingene fra Bredtveit kvinnefengsel og Botsfengselet. I dag har museet kontaktpersoner innen politidistriktene og kriminalomsorgen for å ivareta den materielle historien. Fra et par ildsjeler i kjelleren på Hornemannsgården, og innom en del kjellere på veien, er museet nå et nasjonalt museum med seks ansatte.

I 2016 byttet museet navn til Justismuseet, det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg. Navnet skal lettere speile museets tredelte ansvarsområde, og formålsparagraf. Museet har nå over 27 000 gjenstander og en betydelig fotosamling. Justismuseet ønsker å være en aktiv samfunnsaktør, og en arena for debatt. Vi vil skape engasjerte samfunnsborgere. Museet er unikt i at det ikke bare skal formidle den materielle historien til de tre etatene, men også verdiene i den norske rettsstaten.

2018, Christine Rokkan Eriksen