Det å bli dømt til gapestokken var nok en ydmykende sak for alle. De fleste gapestokker i landet bestod av en stokk i bakken med et halsjern. Var man virkelig uheldig ble det helt en bøtte eller to med vann over deg. Gapestokken stod på et offentlig sted, som f.eks. ved kirken. Personer dømt til gapestokk måtte stå i flere timer, kanskje flere søndager på rad. Siden bygdefolket samlet seg på søndager for å høre preken, var det naturlig at straffen ble utført da.

Gapestokk var «skamstraff», men det var ikke i seg selv ærerøvende. Du ble ikke æreløs av å stå i gapestokk. Straffen var ydmykende og stigmatiserende, men du kunne fremdeles gifte seg, stå som vitne eller inngå kontrakter etter å ha stått i gapestokk. Fysiske straffer kombinert med gapestokk, som pisking og brennmerking, førte til æreløshet.

Noen kilder tyder på at det kan ha vært lokale forskjeller på hvor stigmatiserende gapestokk var, og at det noen steder var motstand i lokalbefolkning mot bruken av det. I Gudbrandsdalen på tidlig 1700-tallet var det «stokkeknekten» (som oftest en æreløs straffange) som satte folk i gapestokk. Da han ble fengslet i 1716 var det ingen andre som ville påta seg denne æreløse jobben, og det ble derfor ikke satt noen i gapestokk. Det er derfor mulig at gapestokkens påvirkning på ære kunne påvirkes av hvem som satte deg i gapestokken.

Disse gapestokkene stod utenfor Trondheim rådstue. Det var vanlig i større byer. Gapestokk ble brukt mot en rekke mindre forseelser som ugudelige ord, drukkenskap og utenom ekteskapelig samleie (leiermål). Etter en forordning i 1724 ble den oftere brukt i leiermålssaker, men da mer som en botinnkrevingsmiddel. De som ikke kunne betale leiermålsboten risikerte gapestokk. Det var derfor ofte de som allerede stod lavt i samfunnet som havnet i gapestokk, spesielt enslige kvinner. De hadde allerede lite sosial kapital å tape.