Det moderne konseptet om universelle menneskerettigheter ble sentralt under Opplysningstiden. Selv om menneskerettigheter regnes som universelle er det langt fra alle stater som garanterer sine borgere det. Det er heller ikke slik at staten som oppnår rettigheter for alle forblir slik i all fremtid. Menneskerettigheter er noe demokratier må passe på å opprettholde.

I forordet til deklarasjonen står det "nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal [...] sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet."

Menneskerettighetsrådet promoterer, overvåker og gir bistand/ekspertise om menneskerettigheter.

Retten til å lyve er ikke i erklæringen, og det finnes land der man bli dømt for å avgi falsk forklaring til politi, bl.a. i Norge.

I Christian 5s lov av 1687 stod det at jøder ikke skulle oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev, og grunnloven var enda strengere ved å nekte de tilgang til riket. Jødeparagrafen ble fjernet i 1857. Selv om pinlig forhør ikke skulle forekomme i 1687, var det åpent for å torturere hekser under forhør, og mange av straffene kan regnes som tortur.

Danmark-Norge vedtok forbud mot slaveri i 1792, en lov som trådte i kraft i 1803. Slaveri i danske kolonier ble først forbudt i 1848.

Internett fantes ikke i 1948, men alle har rett til å uttrykke seg fritt. I 2003 ved World Summit on the Information Society (WSIS) ble denne rettigheten bekreftet på nytt i vårt "informasjonssamfunn."