De fleste som ble henrettet i Norge, ble henrettet med øks, men noen ble henrettet med sverd før 1790-tallet. Å bli henrettet med sverd var opprinnelig et privilegium for de adelige. Det hendte også at dødsdømte av lavere stand kunne «benådes» til sverdet. Da slapp den dømte slapp å ligge flat på magen under henrettelsen, men fikk i stedet knele eller sitte. Sverdet var også et våpen, ikke et redskap som øksa. Den henrettede som fikk sverdet skulle også bli gravlagt i hellig jord, og fikk normalt ikke tilleggsstraff som stakesetting.

Skarpretteren (bøddelen) hadde spesialredskaper til begge typer henrettelser. Sverdet var uten spiss, siden det ikke skulle brukes til kamp. Dette er produsert i Tyskland og har en inskripsjon. Løst oversatt sier teksten at skarpretteren er innsatt av Gud og øvrighet til å straffe onde mennesker. De skal gjøre bot og falle på kne for Gud før de henrettes med dette sverdet.

I Justismuseets samling finnes to skarprettersverd som har vært i Lædel-familiens eie. Lædel-familien var i fire slektsledd fra 1733 til 1846 skarprettere i Christiania. Vi vet ikke om August Anton Lædel d.e hadde med seg sverdene da han kom til Norge fra Bornholm i 1733, eller om de er anskaffet på et senere tidspunkt.

Utover på 1700-tallet ble halshugging med sverd en stadig mer sjelden metode.

Den siste halshuggingen med sverd i Danmark-Norge fant sted i Numedal i 1791 da Trond Svendsen Finseteie ble henrettet for to voldtekter. Det var skarperetter i Christiania, Franz Gottschalck Lædel, som utførte henrettelsen. Sverd var mindre effektivt redskap enn øks, og det det kunne ofte gå galt, så halshugging med sverd ble avskaffet samme år fordi det ble betraktet som en inhuman metode. Halshugging ved øks var etter dette eneste henrettelsesmetode i Norge. Finseteie var den siste som ble dømt til døden for voldtekt.

Sivil dødsstraff ble avskaffet i 1902, men hadde da ikke vært praktisert på mange år. Den siste halshuggingen i Norge skjedde i 1876.