Å bli dømt til døden og halshugget var ærerøvende. De henrettede var så uærlige og urene at de vanligvis ikke fikk lov til å bli begravet i vigslet jord, men ble gravlagt på stedet for henrettelsen. Dette synet endret seg sammen med synet både på ære og grusomme kroppslige straffer utover på 1800-tallet. Kilder [ekstern link] tyder på at mot midten av 1800-tallet ble de henrettede i f.eks. Kristiania gravlagt på kirkegårder.

Øksen som er avbildet har opprinnelig tilhørt skarpretter Johannes Heinrich Mühlhausen i Bergen, som kan ha overtatt den etter sin forgjenger. Han solgte senere øksen til Samson Isberg, som i 1836 ble skarpretter for Bergen by, i 1838 for Bergen Stift og Stavanger Amt og i 1849 for hele riket.

Samson Isberg utførte 13 henrettelser i løpet av karrieren, og sluttet som skarpretter i 1868. Den nye riksskarpretteren, laborant og portør ved rikshospitalet Theodor Larsen, overtok øksen som da kom i offentlig eie.

Theodor Larsen var Norges siste skarpretter. han utførte til sammen fire henrettelselser, alle med øks. Øksen ble brukt for siste gang den 25. februar 1876 da Kristoffer Nilsen Grindalen Svartbækken ble henrettet på Løytenskogen for mord og røveri på Even Nilsen Dæhlien fra Stange. Dette var den siste halshuggingen i Norge.

Sivil dødsstraff ble avskaffet i 1902.