Av Knut Sivertsen, rådgiver på Justismuseet. Publisert 2021.

Kalvskinnet er en bydel helt vest i Trondheim sentrum.  Vi kan vel godt si at bydelen strekker seg fra Prinsens gate til den gamle bymuren ved Ilen kirke.  Arkitekt hos Byantikvaren i Trondheim, Jonny Kregnes sa på en byvandring for flere år siden at Kalvskinnet er bydelen i Norge med flest bygninger i verneklasse. Ja, sågar har Kalvskinnet flere enn verdensarvbyen Røros.[1] Til tross for dette er bydelen lite påaktet blant byens befolkning, det er liksom en bydel man ganske enkelt bare passerer gjennom på vei til og fra byens sentrum. 

Det er en gjengs oppfatning at Kalvskinnet har et stort innslag av sosiale institusjoner og militære bygninger grunnet at det var kongelig grunn, det vil si i offentlig eie.  Bydelen var i tillegg innmark med landbruksinnslag.  Kongen ga derfor fra seg tomter til flere institusjoner og etater. I tillegg gikk «Geilan»[2] gjennom bydelen fra øst til vest, en ferdselsåre for folk og fe.[3]  En del av bygningene må ses på bakgrunn av at Trondheim var en regional festningsby.  Før 1858, da «Skanseporten» ble revet for å gi plass til en bredere Kongens gate, lå det bastioner langs Nidelva fra Marinen til Skanseporten. I dag fins det kun rester av bastionene igjen. Vi ser dem ved Marinen, og ved Skansemuren er fortsatt to bastioner intakt, Kongens- og Dronningens bastion. Noen militære bygninger eksisterer fortsatt: Laboratoriet og regimentsjefens bolig i Schirmers gate 3-7, Lavetthusene i Bispegata 11, Det Militære Høymagasinet i Elvegata 6 (Suhmhuset) og Magasinbygningene til artilleriet, samt regimentintendantens bolig («Det ensomme fengsel») i Erling Skakkes gate 57-59.  Tvers over gaten fra magasinene finner vi Kriminalasylet, Skansevakten og Overgevaldigerboligen som alle har adresse Kongens gate 95, samt Det Militære Sykehus som har adresse Kongens gate 93. Alle bygningene er i daglig bruk.  Bygningene i Schirmers gate er i bruk som boliger, mens Lavetthusene i Bispegata benyttes som «byggehytter» for Nidarosdomens restaureringsarbeider NDR.  Videre er høymagasinet, eller Suhmhuset som det heter nå, byens middelaldermuseum i regi av NTNU Vitenskapsmuseet. NTNU Vitenskapsmuseet driver også virksomhet i magasinbygningene i Erling Skakkes gate 57-59 tett inntil en av de gamle bastionene.  De fleste av de øvrige tidligere militære bygningene er fortsatt i bruk som offentlige bygg, Kongens gate 95 «Kriminalasylet», eller «Slaveriet på Skansen» som det opprinnelig het, huser i dag Justismuseet, Norges nasjonale museum for politi, rettsvesen og kriminalomsorg.  Justismuseet har også etablert sin administrasjon i «Det Militære Sykehus» i 2020, og det skal etableres utstillinger også i denne bygningen i 2021.  Skansevakten ble av NTNU solgt til en privat eiendomsinvestor, så hvilken virksomhet som blir etablert her er nokså uvisst i dag.  Overgevaldigerboligen har samme adresse og er i bruk som en del av Trondheim fengsel som frigangshjem.

Opp gjennom århundrene har Trondheim blitt herjet av mange bybranner, noen av dem resulterte i at mesteparten av bebyggelsen ble ødelagt av flammene.  Den store bybrannen i 1681, den såkalte «Hornemannsbrannen», var en av de katastrofale brannene. Byen brant helt ned, men noe bebyggelse langs Geilan og på Kalvskinnet og i «Sanden» ble spart.  Den mest standhaftige institusjonen, Trondhjems hospital, berget også.  Hospitalet ble grunnlagt av erkebiskop Jon Raude, og har hatt kontinuerlig drift på samme eiendom siden 1277. Hospitalet er således Norges eldste, og blant Europas eldste sosiale institusjoner som fortsatt er i drift.

Etter at byen ble totalskadd av brannen i 1681, ble det utarbeidet en ny, storstilt barokk plan for gjenreisingen av byen.  Planen ble vedtatt av kong Christian den 5. den 10. september 1681.[4] Gjenreisingen ble ledet av generalmajor Johan Caspar de Cicignon, og kartet som viser planen er bevart på Statsarkivet i Trondheim.  Kartet skisserer at bebyggelsen er planlagt vestover til Sverres gate, og det skisseres også at bastionene skulle forlenges fra elva og tvers over Kalvskinnet vest for bebyggelsen. Langs Geilan ser vi at kun Hospitalet og Hospitalskirka er tegnet inn, men ellers inneholder planen intet frem til bastionene på Skansen.  Det synes som om Cicignon ønsket å trekke mer av sentrumsbebyggelsen vestover for å få større spredning.  I tillegg til dette anla han brede gater og et barokt torg, som også skulle ha til hensikt å begrense en ny bybrann i fremtiden.  Branner fortsatte å herje i byen, men bortsett fra den såkalte «Lars With-brannen» i 1708 som igjen raserte hele byen, bare bryggene og hus i Sanden berget, så har byen vært skånet for totalskade.

På en kartskisse tegnet av Jonny Kregnes, ser vi at det ikke lenger finnes mange bygninger som er eldre enn 1750. Her finner vi Prinsens gate 22b, Smedbakken 1, Sverres gate 15 (E.C. Dahls bryggeri), Erling Skakkes gate 60 (Lagmannsrettsbygningen, opprinnelig en del av Tukthuset) og Kongens gate 91B (Fattighuset). Bebyggelse fra før 1846 er mer tallrik, men det meste på Kalvskinnet stammer fra ekspansjonsårene i tidsrommet 1902 – 1920.[5]

Sosiale institusjoner på Kalvskinnet – FAKTABOKS

• Trondhjems hospital. Hospitalsløkkan 2, gnr. 402/26, i kontinuerlig drift som hospital og sykehjem siden 1277.  Grunnlagt av erkebiskop Jon Raude, kong Magnus Lagabøte skjenket grunnen til stiftelsen 13. september 1277.  Hospitalet berget unna bybrannen i 1681. Stiftelsen var tidligere en blanding av lasarett, fattighus, sykehjem og sinnssykeasyl, og sykehus for pasienter med smittsomme sykdommer som eksempelvis lepra, radesyke og tuberkulose. Området med kirken var den gang omgitt av et høyt gjerde, slik at pasientene var isolert fra omverdenen. Fra 1866 har hospitalet vært driftet som et rent aldershjem. Dagens hovedbygning ble reist i 1845 og har sin fasade mot Hospitalsløkkan og parken med Hospitalskirken.

• Tukthuset. Kongens gate 85 og Erling Skakkes gate 60, bnr. 403/303.  Tukthuset, eller som det opprinnelige navnet var: «Tugt- og Verkshuus for Throndhjems Bye og Stift» var opprinnelig en sosial institusjon som skulle erstatte verkshuset som strøk med i brannen i 1681. I 1733 tok huset på Kalvskinnet inn sine første klienter.[6]    Tukthuset var i utgangspunktet en arbeidsanstalt for fattige og arbeidsføre personer, men i løpet av 1700-tallet gir det i større grad preg av å være en straffeanstalt, det såkalte «Slaveriet på Kalvskinnet».  Den store bygningsmassen fikk utover 1700-tallet også andre funksjoner enn som et rent tukthus, og fra slutten av 1700-tallet og frem til begynnelsen av 1800-tallet huset Tukthuset mennesker som var blitt rammet av «Radesyke»[7] og ikke straffedømte mennesker som ble satt i arbeid i en arbeidsstiftelse.  Arbeidsstiftelsen ble nedlagt i 1813, men gjenoppsto i form av «Kong Carl Johans Arbeidsstiftelse» som senere ble reist i Kalvskinnsgata.  Fra og med 1855 skiftet Tukthuset navn til Trondhjems Straffeanstalt. Et nytt slaveri sto ferdig ved Skansemuren i 1835, det såkalte «Slaveriet på Skansen» som senere ble tatt i bruk som Norges første og eneste «Kriminalasyl» i 1895, og de såkalte slavene fra straffeanstalten ble overført fra Tukthuset til Slaveriet da det sto ferdig. Tukthuset ble benyttet som landsfengsel fra 1909-1920, og som kretsfengsel fra 1920-1971 da de innsatte ble flyttet til det nye Trondheim fengsel i Nermarka ved Tunga.  Senere har bygningene blitt brukt av Trondheim politikammer og av Frostating lagmannsrett. Bygningene er nå i privat eie. Kongens gate 85 og Erling Skakkes gate 60 er i dag (2021) under full ombygging og det etableres også nye fløyer mellom byggene som skal inneholde leiligheter.

• Fattighuset og Thomas Angells stuer. Kongens gate 91A/B, bnr. 403/260 og 229.  Det opprinnelige fattighuset lå på 1600- tallet nærmest midt i «Prinsenkrysset».  Fattighuset var opprinnelig et aldershjem for fattige og vanskeligstilte byborgere.  På grunn av den ugunstige plasseringen, flyttet fattighuset i 1699 til biskop Schletters gård på Ytre Hospitalsløkke, som var gitt som en gave til stiftelsen.  Den bygningen vi i dag kjenner som Fattighuset er det tredje i rekken siden 1600-tallet. Byggeåret er ikke sikkert kjent, men kongen ga grunn til tomten i 1721.  Enda i 1728 bodde det fremdeles 70 fattiglemmer i biskop Schletters gård, og først i 1736 flyttet de til Fattighuset.  Det er derfor rimelig å anta at huset var bygd ferdig dette året.[8]  Etter hvert skiftet navnet til Thomas Angells stuer, og har sin hovedfasade mot Kongens gate. Stiftelsen Thomas Angells stuer ble avviklet i 1976, og bygningen ble solgt til private.  Stuene rommer i dag leiligheter og kontorer.

• Kong Carl Johans Arbeidsstiftelse. Kalvskinnsgata 2, bnr. 403/171.  Stiftelsen ble opprettet i 1822, men det eldste bygget ble reist i 1802 i landlige omgivelser den gang.  Arbeidsstiftelsen hadde sin opprinnelse i et legat på 4000 speciedaler som kong Karl Johan ga til byen i forbindelse med kroningen i Nidarosdomen i 1818. Stiftelsen holdt opprinnelig til i Dronningens gate, men bygningen gikk tapt i forbindelse med brannen i januar 1842.  I 1843 ble eiendommen i Kalvskinnsgata kjøpt, og et barneasyl etablerte seg i første etasje frem til 1847, og det ble opprettet en praktisk skole for fattige pikebarn.[9]  Etter fattigloven av 1863 kom arbeidsstiftelsen til å fungere som et fattigarbeidshus, og menn ble også inntatt i institusjonen.  Alle beboerne bodde og inntok sine måltider i huset.  Først etter 1945 ble bygningen tatt i bruk som hjem for trygdede.  Etter dette har stiftelsen i tillegg bygget tre boligblokker med små boliger og stiftelsen disponerer i dag 154 trygdeleiligheter.

• «Tronka» Erling Skakkes gate 66, bnr. 403/251 ble innviet i 1842. Institusjonen het egentlig «Trondhjems Hospitals Pleiestiftelse for Sindssvage», senere «Trondhjems Hospitals Sindssykeasyl».  På folkemunne er bygget mest kjent som «Tronka», etter det gamle «Dollhuset» som bar samme navn.[10]  Navnet kan være avledet av det franske ordet «tronc» (kiste) og derav «Dårekiste».[11]  Sinnsykepleien i Trondheim var fra 1681 tillagt Trondhjems hospital.  Institusjonen hadde en kapasitet på 32 pasienter, men etter en utvidelse mot Kongens gate i 1850 ble kapasiteten økt til 50.  Uthusbygningene ble revet på 1970-tallet, og dermed forsvant skillet mellom luftegårdene for kvinner og menn.  Tronka ble kjøpt av Trondheim kommune i 1919, og pasientene ble overført til det nyoppførte Østmarken hospital.  Den gamle bygningen i Erlings Skakkes gate ble bygget om og innredet til 12 små, selvstendige boligenheter.  Bygningen tilhørte kommunen til 1992, da den ble makeskiftet bort til Statsbygg.  Fra 1994 sto bygningen tom, og ble tilhold for uteliggere og rusmisbrukere.  Tronka ble sterkt skadet av brann i 1995, og ble stående slik frem til Statsbygg startet en omfattende rehabilitering fra 2003, og huser i dag Statsbyggs regionskontor.[12]

• Det nye fattighuset, Erling Skakkes gate 68, bnr. 403/249.  «Det nye fattighus» ble oppført for Hospitalets midler i 1843. Navnet «Fattighuset» ble offisielt avskaffet i 1909, men det skulle ta langt til før det gamle og det nye fattighuset ble kalt «Gamlehjemmet», som var det egentlige navnet. Hospitalet hadde som vi ser hatt ansvaret for mange av institusjonene på Kalvskinnet, i spennet fra arbeidsanstalter til pleieinstitusjoner.  Dette var en forpliktelse Hospitalet hadde hatt siden 1798.  Da Hospitalsstiftelsens gamle bygninger gikk tapt i brannen i 1842, bestemte fattigkommisjonen at Stiftelsen skulle reise en ny bygning for fattiglemmene på en tomt Hospitalet eide sør for Fattighuset.  «Det nye fattighuset» ble på denne måten en slags gave til byen.  Dermed ble Hospitalet endelig kvitt den forpliktelse de hadde vært pålagt siden 1798.[13]

• Trondhjems Borgerlige Sykehus og Det Militære Sykehus, Kongens gate 93, bnr. 403/230.  Det borgerlige sykehus på Kalvskinnet ble finansiert av midler fra Thomas Angels stiftelser i 1805, og hadde i utgangspunktet plass til 50 pasienter.  Sykehuset føyde seg inn i rekken av pleieinstitusjoner i området, etter hvert som behovet for pleie av syke økte med årene.  Hovedbygningen hadde 8 rom, og sidefløyene hadde 6 pasientrom.  På slutten av 1700-tallet forelå det planer om å reise et nytt bysykehus på Hospitalsløkkene med midler fra stiftelsen, men gjennom et kongelig reskript av 13. august 1790 ble Angellmidlene i mange år bundet til friskolene i Trondheim.  Dette førte til at Hospitalets utbyggingsplaner ikke kunne gjennomføres.  Først i 1802 ble planene om et nytt sykehus tatt opp igjen, og det ble bestemt at sykehuset skulle bygges i landlige omgivelser på Kalvskinnet.[14]  I 1805 sto sykehuset ferdig med plass til 36-40 pasienter, der Angellmidlene betalte for driften frem til 1817, da byen tok over eiendomsretten og finansierte drift og vedlikehold ved hjelp av den nye sykehusskatten.  I 1820-årene finansierte byen ved hjelp av de samme Angellmidlene en oppføring av et militært sykehus på sørlige delen av byens sykehustomt mot Erling Skakkes gate.  Nybygget hadde 8 sykerom, og for soldatene representerte det militære sykehuset et stort fremskritt.  I tillegg ble det i 1837 oppført et badehus i tegl beliggende mellom sykehusene og «Slaveriet på Skansen» som sto ferdig i 1835.[15]  1840-årene danner et klart skille i byens sykehusdrift.  Det borgerlige sykehuset ble delvis ombygd og utvidet, og det gjennomsnittlige pasientbelegget steg til omtrent 113. I tillegg ble det militære sykehuset fullstendig innlemmet i bysykehuset, og det gamle radesykehuset ble nedlagt.  I 1844 ble det inngått en avtale mellom Trondheim by, de militære myndigheter og Søndre Amt. Byen forpliktet seg til å ta syke soldater fra amtet inn i Trondhjems kommunale sykehus som nå var blitt det offisielle navnet på institusjonen, og som var en tydelig endring på sykehusets status i byen. Rolf Grankvist skriver i heftet «Omsorg i 1000 år:» «I 1843 ble institusjonen løst fra fattigkassen. Bykassen og fattigkassen skulle i framtida refundere utgiftene for hver pasient slik militæretaten og Søndre Amt gjorde fra 1844.  Borgere fra byen kunne videre legges inn på sykehuset for privat regning, mot bedre forpleining enn andre. Dermed var byens gamle sykehus blitt noe mer enn et fattigsykehus.  Det viser også pasientlistene. 

Grankvist skriver videre: La oss avslutte med å referere til en gammel dame som i 1903 sitter i Hospitalets hovedbygg og minnes det gamle Hospitalet før brannen i 1842. «Hun husket den uhyggelige gamle Tronka hvor de stakkars tullinger, som ikke var innesperret, satt oppe på det gamle plankeverk og skaffet folk ute på gaten atspredelse med sitt tullsnakk og sine innfall, og kurkammeret ved Hospitalsveita synes å stå i hennes erindring som noe ufyselig og fælt, med de stakkars elendige spedalske stuet sammen i et rom hvor man kunne forgå av stank». Ved århundreskiftet var det kommet en ny tid både på Hospitalsløkkan og på Kalvskinnet.[16]

Fra 1970 til 1990 ble sykehusdriften samlet under to store institusjoner, Regionssykehuset i Trondheim, som var eid av fylkene i Midt-Norge, og den fylkeskommunale organisasjonen for Psykisk helsevern til de ble statlige etter sykehusreformen i 2002.  Det borgerlige sykehus som i dag eies av Statsbygg, huset i mange år flere kommunale legekontor, men står i dag tomt. Kilder i Statsbygg er av den formening at bygningene nok blir solgt til private, og ombygd til byleiligheter.  Det militære sykehus ble leid ut til kunstnere, lag og organisasjoner, frem til bygningen ble totalt rehabilitert og sto ferdig i 2020.  I dag leier Justismuseet bygningen, og huser utstillinger og museumsadministrasjon.

• Slaveriet på Skansen / Kriminalasylet. Kongens gate 95, bnr. 403/23.

Frem til andre halvdel av 1800-tallet var det militæretaten som hadde ansvaret for straffegjennomføring, og så lenge Trondheim var en festningsby, ble de innsatte slavene satt til å utføre arbeid på festningene Kristiansten og Munkholmen, samt vedlikeholdsarbeid på bastionene i byen. Etter 1816 ble Trondheim nedlagt som festningsby, og ettersom det ikke var mer arbeid til slavene på festningene, ble de leid ut til å drive forefallende arbeid i byen.

Gjennom historien har det eksistert 3 såkalte slaveri i Trondheim. Det eldste lå i tilknytning til Hovedvakten ved Skanseporten, men slaveribygningen ble revet på begynnelsen av 1800-tallet og slavene ble overført til tukthuset.  Det eksisterte også et slaveri på Brattøra, i den såkalte Brattørvakta som i dag huser Trondhjems Sjøfartsmuseum.  Etter 1814 fastslo grunnloven at det skulle innføres en ny kriminallovbok for Norge, men denne lot vente på seg.  Først 20. august 1842 fikk Norge denne nye loven.  Loven la til rette for at straffegjennomføring skulle overføres fra militæretaten til Justisdepartementet, og at de innsatte skulle sone i sivile fengsel.  I Trondheim ble dette fullt gjennomført i 1879.  Da Slaveriet på Skansen sto ferdig i 1835, erstattet dette det nedslitte slaveriet på Brattøra, og alle slavene ble overført dit.  Slaveriet på Skansen forble derfor et slaveri i perioden 1850-1879.  Slaveribygningen ble etablert som en del av et større militærkompleks. som innbefattet Skansevakten som var byens hovedvakt, og Overgevaldigerboligen som var innkvartering for vokterne (Gevaldigerne).  Slaveriet hadde 4 saler i hver etasje, med en rotunde i midten der gevaldigerne førte oppsyn med fangene gjennom smale glugger i veggen.  I hver av etasjene var det to sovesaler og 2 arbeidssaler i tillegg til et rom i hver etasje for «urenslige fanger».  Etter 1879 ble slaveriet tatt i bruk som avdeling B under Trondheim fengsel under ledelse av tukthuset med samme inndeling av rommene.[17]

Tanken om et kriminalasyl i Norge hadde blitt debattert siden 1850, men diskusjonen dreide seg om en institusjon under Gaustad sykehus i Oslo. Endelig i 1894 grep den daværende medisinaldirektøren inn og ba om at avdeling B ved straffeanstalten i Trondheim ble innredet som et midlertidig kriminalasyl for både «sinnssyke forbrytere og forbryterske sinnsyke».[18]  Det ble bevilget midler til ombygging av første etasje som kunne ha plass til 15 pasienter, og allerede om høsten ble institusjonen tatt i bruk under tilsyn av overlege Fredrik Waldemar Bødtker, som dermed ble asylets første bestyrer.  I løpet av 1894 ble Justisdepartementet bemyndiget til å utferdige et regulativ for institusjonen. Allerede i januar 1895 ble et foreløpig regulativ satt i kraft, og dermed trådte virksomheten i gang for fullt fra 1. februar 1895.

Grankvist skriver videre: «Når det gjelder opptak i asylet, ble det her bestemt at: a) mannlige straffearbeidsfanger som var erklært sinnssyk skulle tas inn: b) andre mannlige sinnssyke som hadde vist kriminelle handlinger, og som var så moralsk utartede, eller så samfunnsfarlige at de ikke anses egnede til behandling i et alminnelig sinnssykeasyl».  For å bli lagt inn i asylet krevde det i hvert enkelt tilfelle samtykke fra Justisdepartementet.  De syke var ikke straffanger, og det skulle betales for oppholdet.[19]  En enkeltskjebne som kan beskrive departementets rolle er historien om Ludvig Wang (1873-1963).  Han ble født inn i en romanifamilie på Jæren.  Som barn drev han med litt småkriminalitet, og det førte til at han ble innsatt på guttehjemmet «Toftes gave».  20 år gammel ble han dømt for uaktsomt drap og ble dømt til livsvarig straffarbeid.  Etter å ha sonet fire år av straffen i fengsel ble han overført til Kriminalasylet.  Ludwig Wang døde på Reitgjerdet i 1963, 90 år gammel.  Da hadde han tilbragt 80 år i oppdragelsesanstalt, fengsler og asyler, 66 av dem på Kriminalasylet og Reitgjerdet.[20]  Ludwig Wang var egentlig et fredelig menneske som sågar blomstret på Kriminalasylet, og bestyreren anmodet etter hvert at han burde bli løslatt.  Dette ble avslått av Justisdepartementet med begrunnelse i den alminnelige rettsoppfatning.

Til å lede Kriminalasylet ble det ansatt en bestyrer som skulle ha legeutdanning, og i begynnelsen ble det ansatt tre voktere.  I år 1900 var syv voktere ansatt på grunn av økning i pasienttallet, og i tillegg ble det ansatt to kokker som skulle sørge for forpleiningen.  Noen av rommene ble også bygget om til celler med særskilt sikkerhet, blant annet med gitter inne i cellen som skulle øremerkes for voldsomme og i særlig grad farlige syke.  På Kriminalasylet ble pasientene satt til noe arbeid som vask og reparasjon av klær, vedhogging, salmakerarbeid og produksjon av blant annet salgbare varer som konvolutter og pengeposer.[21]  Nedleggelsen av Kriminalasylet skjedde ved at Reitgjerdet ble utvidet og pasientene ble overflyttet dit etter hvert.  Den siste pasienten ble overført i 1961.

Fra 1961 og til 1971 ble Kriminalasylet igjen en del av Trondheim fengsel, og ble benyttet som soningsanstalt for korte straffer som etter eksempelvis dom for promillekjøring og soning av bøtestraffer.  Etter 1971 ble det benyttet til lagerformål for diverse institusjoner, men forfalt etter hvert og ble stående tomt.  Rundt 1990 var bygningen sterkt preget av forfall, og Statsbygg bevilget penger til rehabilitering.  Etter at arbeidet var ferdig ble Kriminalasylet utleid til Trondheim politikammer som benyttet cellene i første etasje som lager, og i andre etasje ble Trondheim politimuseum reetablert med åpning i 1997.  Politimuseet var etablert i 1918, og med den nye plasseringen i Kriminalasylet ble grunnen lagt for det senere nasjonale rettsmuseet.  Norsk rettsmuseum ble etablert på asylet i 2001, og skiftet navn i 2017 til JUSTISMUSEET, nasjonalt museum for politi, rettsvesen og kriminalomsorg.

---

[1] Jonny Kregnes velger å fastholde dette. Telefonsamtale med JK 3.3.2021.

[2] Geile betyr «Inngjerdet vei»

[3] Dagens Kongens gate.

[4] Terje Bratberg, «Trondheim byleksikon», 2008, s. 123.

[5] Anders Kirkhusmo, «Trondheims historie 997-1997», Bind 5, 1997, s 109

[6] Rolf Grankvist, «Omsorg i 1000 år», s. 72.

[7] Radesyke, av gammelnorsk dialekt Rada, «stygg». Smittsom, syfilislignende og sårdannende sykdom som opptrådde i Sør-Norge på 17- og 1800-tallet.

[8] Grankvist s. 56.

[9] Ibid. s. 74.

[10] Dollhus, gammel betegnelse på et sted der man huset sinnssyke.

[11] Trondheim byleksikon s. 587. Noen har også antydet at det kan være en forkortelse for TRONdheim Kommunale Asyl, men dette er noe mer usikkert.

[12] Terje Bratberg, «Trondheim byleksikon», 2008, s. 587.

[13] Grankvist, s. 66.

[14] Ibid. s. 60.

[15] Ibid. s. 61.

[16] Ibid. s. 69.

[17] Ibid. s. 64.

[18] Ibid. s. 65

[19] Ibid. s. 65.

[20] «Galskapens fengsel», s. 60.

[21] Grankvist s. 65.