Kategori: Ukategorisert

QR-koder

På Justismuseet har vi lagt ut QR koder med ekstra informasjon du kan lytte til. Her finner du alle samlet. Lytt til de mens du utforsker museet, eller del de med noen som ikke hadde muligheten til å besøke museet fysisk! Vi vil fortsette å legge ut flere lydklipp, så følg med på denne siden, eller besøk museet igjen og finn de nye kodene.

Hva er leiermål?

Hva betyr det å begå leiermål, og hva fikk man som straff for det?

Hva er blodskam?

Blodskam var en alvorlig forbrytelse som kunne bli straffet med døden.

Motorsykkelulykke

I 1. etg står det en ødelagt motorsykkel med en unik historie.

Politihunden Ekko

Politihunden Ekko jobbet mange år for politiet i Trondheim, og vokter nå over utstillingene.

Montasjene fra Kriminalmuseet

Hør forklaringen på de mange spesielle montasjene i 2. etg på Justismuseet.

Sverdets detaljer

Vår samlingsforvalter Hilde Olsø forteller om de intrikate detaljene på våre skarpretter sverd

Politiuniform for kvinner

Når kvinner endelig offisielt fikk bli politi i 1959 ble det bestemt at de trengte en egen uniform

Politiuniformen fra 1942

Under krigen introduserte Nasjonal Samling en ny politiuniform

Uniformens tidslinje

I uniformsrommet på Justismuseet kan du se politiuniformens lange tidslinje

Tauet inn av politiet

Hvor kommer uttrykket «tauet inn av politiet» fra?

Vintyveri

Et tyveri i beste Olsenbanden tradisjon!

Propaganda: nettressurs

Propaganda er et fenomen som har eksistert siden oldtiden. Propaganda er alltid formet av tid og sted, men virkemidlene er tidløse. I denne nettressursen vil du lære om hva propaganda er og hvordan det fungerer. Du vil bli testet til slutt og få oppgaver om å identifisere propaganda.

Utforsk

Rømlingen, transkripsjon

Her kan du lese en transkripsjon av Celle 11 sin tredje sesong, Rømlingen. Begge episodene er redigert for å gjøre de mer leselige. Ludvig Wang sine leserbrev er redigert for skrivefeil/lengde for bedre leselighet. Se de i original format her.

Rømlingen, episode 1 transkripsjon

Utdrag fra Ludvig Wang sine brev (spilt av Knut Sivertsen i podkasten):
Herr redaktør. I nattens skumle mørke satt jeg langt fra andre mennesker og leste deres stykke om meg. Jeg er et ulykkelig menneske som endelig har blitt lei av å motta alle disse gode løfter om frihet. Herr redaktør, mannen med den blågrønne kappe er nå på alles munn. Jeg hadde planlagt dette i tre år, det var ingen ny ide. Jeg har lidd så meget ondt i alle disse år at jeg skulle ønske å få det fremlagt for folket. Mer siden, hilsen L. Wang.

Christine:
Velkommen inn i celle nummer 11. Jeg heter Christine Rokkan Eriksen. Justismuseet er stengt i disse tider, og jeg er helt alene på jobb. Så derfor tenkte jeg, hvorfor ikke lage litt podkast? Vårt podkaststudio er, som sikkert mange vet, inne på celle nummer 11 på det gamle Kriminalasylet i Trondheim.

Denne podkasten blir altså laget våren 2020, så veldig mange sitter hjemme med hjemmekontor og kan føle seg litt innesperret. Så derfor tenkte jeg å fortelle historien til en litt uvanlig rømning her fra Kriminalasylet. Og nå må ikke lytterne få noen ideer! Dette er ikke til inspirasjon, men kanskje heller til ettertanke. For uansett hvor trangt og innestengt det føles der du er nå, så vet du at vi til slutt slipper ut, men den garantien hadde ikke Ludvig Wang.

Ludvig Wang har den ikke så hyggelige rekorden av å være den lengst sittende pasienten på Kriminalasylet og Reitgjerdet psykiatriske sykehus. Hele 66 år. Totalt tilbrakte han 80 år av sitt 90 år lange liv på forskjellige institusjoner. Han både forsøkte og greide å rømme mer enn én gang, men det var en rømning spesifikt som gjorde han Norgeskjent. For mens han var på frifot skrev han en rekke leserbrev til avisene i Trondheim, og ertet til og med politiet som ikke fant han. Dette her er en fascinerende og helt unik historie, kanskje i hele verden. Så la oss se litt på historien til Ludvig Wang, og hans liv som den spøkefulle rømlingen.

En liten «disclaimer» før vi setter i gang: All informasjon om som legges frem om Ludvig Wang i denne episoden har vært tidligere publisert i masteroppgaver, avhandlinger og i bøker.

Det som gjør Ludvig Wang sin historie så fascinerende er at han rømte fra Kriminalasylet i Trondheim, og avisene skriver om denne «farlige» pasienten som var ute blant oss, men så får avisene inn leserbrevene, og plutselig er det ikke lenger en rømling historie, det er en slags dialog mellom avisen og Ludvig, og kanskje også politiet, som han erter og spøker med. Vi starter historien til Ludvig Wang ved å høre på hans egne ord om oppveksten hans.

Utdrag fra Ludvig Wangs sine brev:
Jeg er født 1873 av fattige foreldre og har fire søsken. Hjemme var det bare sorg og nød. Far og mor drakk, og vi barn led bitter nød, så naboene ofte måtte hjelpe oss. Som liten gutt ble jeg av fattigvesenet utsatt på legd, og jeg kom til slike folk som tok meg til seg for å utnytte meg. Tidlig kom jeg ut blant omstreifere som lurte meg opp i dårlige skikke. Jeg kom tidlig i konflikt med politiet, som siden har vært meg til meget bryderi. Uff, de er som sultne ulver. Jeg ble sendt til statens forbryterskole, Toftes Gave, på Helgøen, der lærte jeg alle ting som kunne læres i forbryterfaget. Jeg var der i fem år. Når jeg kom ut derfra reiste jeg til sjøs. Jeg har vært i Russland, England, Tyskland, Frankrike og Spania. Likeså har jeg vært to turer på Zanzibar i Afrika.

Christine:
Ludvig skriver at han hang med omstreifere. I andre kilder står det at han var født til en romanifamilie på Jæren. Jeg fant et kapittel om hans i boken Tatere: Livskampen og Eventyret av Thor Gotaas. Gotaas er folklorist og har skrevet mange bøker og har deltatt også på mange podkaster. Jeg fikk faktisk ringt han og spurt om han kunne si litt om hvordan tatere levde på 1800-tallet og litt om Ludvigs sitt liv.

Gotaas:
Jeg er folkeminnegransker av utdannelse og har skrevet 35 bøker, blant annet fire bøker om tatere.

Christine:
Thor Gotaas forklarer at tatere eller de reisende var folk uten fast bosted som reiste rundt via land eller langs med kysten. De hadde mange navn, fant på Sørlandet, fark i Nord-Norge, fus i Trøndelag, eller splint på Vestlandet. På 1800-tallet kunne det være vanskelig å være tater. Flere ville tvangs bosette dem og det var passtvang mellom amtene frem til 1860. Men mange hadde det bra. De reiste om sommeren og solgte det de hadde laget langs faste ruter. Gotaas konkluderer med at det sannsynligvis var stor variasjon blant taterne. Jeg spør han om Ludvig Wang sin oppvekst.

Gotaas:  
[Ludvig var] født i nærheten av Stavanger, rundt 1870. Han vokste opp der med en familie som hadde et lite hus. Det kunne enten være at de hadde kjøpt eller leid det selv, eller at noen tvang de til å gjøre det. Noen tatere fikk seg hus i denne tiden, for de var redd for at de ble fratatt ungene, så da fikk de seg et hus. Han gikk litt på skolen, han lærte å lese og skrive og han levde som tatere gjorde. Han handlet, og han var tidlig ute til sjøs. Så hadde han noen år før han ble tatt for det drapet, hvor han skjøv ei dame bakover som slo til han, og han ble tatt for det drapet, og ble erklært sinnssyk.

Christine:
Ok, nå må vi ikke hoppe for langt frem i historien her. La oss ta det litt etter litt. Etter sin tur til sjøs så kommer Ludvig tilbake til Norge og fortsatte livet som omstreifer. Han vandret fra gård til gård og gjorde småarbeid, men ble ikke lenge av gangen. Så en dag ved Gardemoen skjer det som kommer til å endre livet hans fullstendig.

Siden jeg ikke kunne dra til Oslo for å lese i saksdokumentene, måtte jeg få tak i noen som hadde lest de. Heldigvis har Fredrik Berg skrevet en masteroppgave om rømninger fra Reitgjerdet og Kriminalasylet. Og han kan ganske mye om nettopp Ludvig Wang saken.

Berg:
Jegg jobber som rådgiver på videregående skole i Tromsø og Finnmark, skrev tidligere en masteroppgave om rømninger fra sikkerhetspsykiatrien i Trøndelag, fra Kriminalasylet og Reitgjerdet psykiatriske sykehus.

Christine:
Ludvig var altså 20 år da han vandret forbi gården på Gardemoen som skulle bli hans skjebne. Jeg spurte Fredrik om vi kunne vite hva som skjedde.

Berg:
I 1893 så skjedde det som egentlig ikke skulle skje. Ludvig kom fra en taterfamilie og vandret ofte. Han befant seg rundt Gardemoen der han forsøkte å søke ly for natten hjemme hos et gammelt bondeektepar. Mannen i huset var ikke spesielt glad at kona tok inn sånne typer mennesker som omstreifere og tatere, men han fant seg i det. Han snakket ganske mye stygt om Ludvig mens Ludvig var i huset. Men neste dag gikk mannen på jobb og Ludvig fikk lyst til å få mat. Her må vi egentlig kunne bruke fantasien for å skjønne hva som foregikk. Det oppstod i hvert fall en krangel mellom Ludvig og bondekona, og det endte med at Ludvig kastet en jernkrok i hodet hennes i et rent sinne. Hun datt om og døde. Da ble han ført til Akershus straffeanstalt og fikk dommen sin der.

Christine:
Hva som egentlig skjedde på det kjøkkenet vil vi aldri få vite. Ludvig selv fortalte varierende versjoner gjennom livet, noe vi skal komme tilbake til. Etter fire år på Akershus Straffeanstalt ble han erklært sinnssyk. Han ble overført til Kriminalasylet i Trondheim, og det er her jeg sitter i dag.

Kriminalasylet var da en relativ ny anstalt. Jeg ville danne meg et klart bilde av hva slags sted Ludvig ble sendt til. Historien til både kriminalasylet og Reitgjerdet er blitt godt dokumentert. Fredrik Berg sin oppgave om rømninger er faktisk en del av et større forskningsprosjekt som het Galskapens Fengsel, ledet av Øyvind Thomassen, professor ved NTNU. En av de som deltok var Åse Riaunet. Hun skrev oppgaven «Oppdrag, pasienter og praksiser. Kriminalasylet i Trondheim 1985-1910

Åse fortalte meg at det var to lover som gjorde at Kriminalasylet ble opprettet. Den første var kriminalloven i 1842, som slo fast at de sinnssyke ikke kunne fengsels. I 1848 kom lov om sinnssykes behandling og forpleining, en milepæl i norsk psykiatri og svært human i europeisk sammenheng. De nye lovene gav derimot ikke noe svar på hva samfunnet skulle gjøre med de farlige sinnssyke og utilregnelige. Det ble derfor behov for en ny type institusjon. Men det skulle ta femti år dette ble realisert.

Da dette endelig skjedde var det i et tomt fengselsbygg som stod ganske sentralt i Trondheim. Det var ikke spesielt egnet til å være et asyl. Kriminalasylet ble åpnet i 1895. halvparten av bygningen var fellesrom, mens resten ble inndelt i eneceller for de mest vanskelige pasientene. For noen, deriblant Ludvig, ble cellene å foretrekke, da de var den eneste formen for privatliv man kunne få. Det finnes et bilde av Ludvig i cellen hans. Veggene er dekorert med bilder og malerier. Han har til og med en grammofon i hjørne og han sitter ved et skrivebord og leser et magasin.

Da Ludvig kom til kriminalasylet var han lite samarbeidsvillig og litt utagerende. Ifølge Øyvind Thomassen var det kanskje den nye direktøren Hans Evensen som gjorde at Ludvig ble mer velfungerende. Man kan kanskje si at han blomstret. Han samlet inn penger til veldedige formål, han spilte gitar, og han ble til og med asylets skredder. Det virket som om han nærmest var en assistent for pleierne. Han var så velfungerende at han etter hvert ble overført til Reitgjerdet. Reitgjerdet ble opprettet i 1923 da Kriminalasylet allerede var fullt. Det var større, det hadde mer landlige omgivelser og det var derfor regnet som et bedre sted å være. Det var herfra Ludvig gjorde sin første rømning. Jeg må jo spørre om Ludvig er en slags Gjest Baardsen eller om det er svært lett å rømme fra disse institusjonene?

Berg:
Fra Reitgjerdet, for å få et lite overblikk, så var det totalt 291 rømninger i perioden 1941-1981. For at skape et litt bedre bilde på hva en rømning er så kan vi se på hvordan disse pasientene rømte. Du hadde typen som vi ser for oss på film, den klassiske fengselsrømningen. Dette var de som brøt seg ut fra cellen sin, sprengte døra, eller gravde seg ut. De som stakk av rett fra institusjonen. Så har du de som stikker av fra pleieren når man var på tur. Det var vanlig at hvis man oppførte seg bra så fikk man lov til å dra ut på tur med pleieren for å omgås samfunnet og andre mennesker, for at man skulle bli vant med å ferdes i samfunnet på egen hånd.

Så hadde du den siste, de som ikke kom tilbake etter de hadde fått innvilget permisjon. Altså dem som fikk en dags eller helg permisjon, men som av en eller annen grunn ikke møtte tilbake. De var også klassifisert som rømninger. Veldig mange rømningene fra Reitgjerdet går under kategori to og tre, spesielt tre som ikke returnerte etter en permisjon.

Ludvig var kategorisert som type to og tre rømning. Han rømte aldri rett fra institusjonen. Han brøt aldri opp en dør. Han hadde forsøkt det, men klarte det aldri. Han rømte skikkelig i kategori to da han stakk fra pleierne sin, to ganger. Den ene gangen var i 1924. Da var Ludvig akkurat rundet 50 år, så han var en ganske voksen mann, en ganske rolig type. Han var godt likt på institusjonen og oppførte seg ganske bra, og derfor var han på Reitgjerdet. Der var det litt friere og litt mer åpent. Der kunne han hjelpe til på institusjonen. Noen ganger brukte han å hjelpe til etter kveldsmaten med å rydde opp og vask opp koppene. Det var en novemberkveld da han skulle kaste ut skyllevannet etter kveldsmaten. Han og en pleier gikk ut, og skulle slå ut bøtta, da han lurte han seg bak en garasje og stakk av. Man må se for seg at dette er en novemberkveld, og det var ganske mørkt, og det gjorde at pleierne ikke klarte å innhente han med en gang. Han klarte da å holde seg på rømmen i hele tre dager.

Christine:
Nå kommer vi til det som gjør denne historien så spesiell. Hvordan avisene skriver om Ludvig, og hvordan Ludvig reagerer på det som blir skrevet om han.

Berg:
Avisene beskriver denne rømningen som nok en pasient som har rømt. Ludvig var ikke veldig interessant i starten. Man merker at avisene retter en institusjonkritikk her. Så etter hvert finner de ut at han kanskje er litt farlig, for de skriver at han har rømt tidligere og at når han var på rømmen drepte han en gammel kone med en kanonkule etter han hadde voldtatt henne. Han hadde aldri rømt tidligere, og han har aldri voldtatt noen så vidt vi vet, og drapet på den gamle kona det var den opprinnelige kriminelle handlinger han gjorde da han ble sendt til Akershus straffeanstalt i 1893. Så her merker vi at avisene begynner å publisere ting som vi kan si ikke er fakta. Hvorfor de publisere det kan jo vi spekulere. Om de prøvde å selge flere aviser eller om de har blitt feilinformert, det er det ganske vanskelig å si.

Dette er ganske interessant å få med seg, for det finnes veldig mange historier om hva som skjedde den dagen bondekona ble drept. Det som er interessant er at det er Ludvig selv som har skapt de fleste historiene. Det er ikke avisene eller samfunnet, men Ludvig selv som har vært rundt og fortalt ulike versjoner av denne saken. Ludvig var en veldig smart mann, og en ganske utspekulert man. Han var opptatt av hva som kunne gagne han best mulig i samtaler, så han prøvde å tenke seg hva lytterne ønsket å høre, hva som ville hjelpe han i samtalen med lytteren.

Men det som skjer det skjer. Ludvig blir funnet på Jonsvatnet, og tatt med tilbake, og da virker det som avisene har litt mer interesse for hvem han er. De får informasjon om hobbyene hans, hva han driver med, og hva han liker å gjøre. Så det blir egentlig ganske god stemning. Den stemningen forsvinner ganske raskt igjen for i 1927. Ludvig ble sendt tilbake til Kriminalasylet som en slags sanksjon for hans første rømning, siden Kriminalasylet ble sett på som en tyngre anstalt, med færre pasienter og mindre frihet. De måtte vise samfunnet at de hadde gjort en sanksjon mot han.

I 1927 var Ludvig 54 år gammel, og en veldig rolig type. De ønsket å pleie han som de gjorde med andre pasienter i en tilsvarende situasjon, og ønsket at han skulle venne seg til samfunnet. Ludvig var også en veldig religiøs mann, så han fikk lov til å være med på ulike religiøse møter rundt omkring i Trøndelag. Det likte Ludvig veldig godt, for da fikk han fortelle litt av sin historie, og møte vanlige mennesker. Men det var etter et sånt møte i 1927 at Ludvig klarte å lure pleieren sin til å gi han et øyeblikk for seg selv og da stakk han av.

De menneskene som rømte fra institusjonene de prøvde som regel å komme seg til Sverige, for der kunne de være fri, eller de stakk hjem til der familien bodde. Ludvig hadde ikke mye familie igjen. Han var en voksen mann og hadde ikke så mye kontakt med familien sin, så nå regnet man med at Ludvig hadde stukket til Sverige.

Christine:
Ludvig Wang, da 54 år, etter nesten 30 år på institusjoner for kriminelle sinnssyke, var stukket av for andre gang. Følg med i neste episode for å høre hva som skjer når Arbeider-Avisen finner brev fra Ludvig i postkasse. Hør hvordan Ludvig tar oppgjør med avisene og hva de skriver om han, og hvordan han erter politiet som leter etter han. Vi høres neste gang fra celle nummer 11.

Rømlingen, episode 2:

Christine:
I 1883 ble Ludvig Wang dømt til livsvarig straffarbeid på Akershus Straffeanstalt. Han ble senere erklært sinnssyk og overført til Kriminalasylet. Da han var 54 år gammel stakk han fra en av pleierne på vei tilbake fra et religiøst møte. Dette var hans andre gjennomførte rømning, og mange trodde han hadde stukket av til Sverige.

10. september 1927 så finner Arbeider-Avisen noe rart i poskassa. Et brev fra rømlingen selv. Nå er ikke historien om en farlig pasient som har rømt fra en streng institusjon, men en slags dialog mellom avisene og Ludvig og politiet da som han erter. Det er opplagt når man leser brevene at Ludvig er fullt klar over hva som blir skrevet om han, og han føler at han har lyst til å fortelle sin egen versjon av sin historie til publikum.

Ludvig Wangs første brev:
10. september 1927. Arbeider-Avisen. Herr Redaktør, I nattens skumle mørke satt jeg langt fra andre mennesker og leste Deres stykke om meg – jeg sender Dem dette vær vennlig at innta det – herr politi, det vil være kjært om De vil være lit mer moderat. Jeg er et ulykkelig menneske som endelig er blitt lei av at motta alle disse gode løfter om frihet. Farlig – nei det vil ingen av mine foresatte kunne si – Vil de spørre disse menn, Herr Solem, Herr Benberg, pastor Vall, pastor Eika. Jeg er hver dag i byen og har den ære at hilse på politiet som nok ikke kjenner meg og vil jeg i den nærmeste fremtid besvare de ondartede artikler som opptager i avisen – jeg er ingen voldtektsforbryter.

Jeg har lidt i 37 år fordi jeg i et hissig øyeblikk kom i en ulykke – Hilsen L. Wang. Unnskyld jeg har skrevet dette på et tre brett.

Berg:
Her endrer heler journalistikken seg, hvordan avisene ser på Ludvig og hvordan de omtaler han i avisene sine. Det hele endrer seg til å bli en slags kriminalroman, det blir sensasjonjournalistikk. Avisene blir opptatt av skape føljetonger for å skape mer salg. Folk skulle løpe å kjøpe avisen. Hva kan jeg lese om i dag fra han Ludvig? Dette er ganske spennende, det blir en konkurranse mellom avisene om å skape de største og beste overskriftene. Arbeider-Avisen skrev overskrifter om at «Vi kan vente oss flere sensasjoner av Ludvig.»

Christine:
Plutselig står Trondheim by ovenfor en kriminalroman som utspiller seg dag til dag i byens aviser. Der den kriminelle reagerer på det de har skrevet dagen før. 12. september 1927 publiserer Dagsposten et nytt leserinnlegg fra Ludvig Wang.

Utdrag fra Ludvig Wangs leserinnlegg:
12. september 1927. Dagsposten. Herr Redaktør. Vær vennlig at rette på deres overskrift i Deres blad meg angående, for onsdag 7. Der står voldtektsforbryteren. Kjære jeg har aldri vært av den natur. Min synd ble utført i et øyeblikks hissighet. Da jeg ble dømt var jeg ikke farlig, det er den berømte Winge som har gjort meg til et farlig menneske…

Jeg kan dø og jeg kan leve som et ærlig, gavmildt og frisk menneske ute i samfunnet. Jeg har brukt 3 år til å planlegge dette. Jeg bor i byen, og gud skal vide, at jeg ikke frykter noen, midt på dagen er jeg ute…

Vennlig hilsen L. Wang. Jeg skriver dette til Dem fordi jeg vet at De vil glede meg med at få min livsskjebne klarlagt. Jeg sender mine brever ufrankerte, da jeg har lite å leve av.

Christine:
Et øyeblikks hissighet. Som vi hørte i første episode var Ludvig med på å skape sin egen historie. Han legger skylden på en doktor Winge ved Akershus Straffeanstalt. Men så enkelt er nok ikke sannheten.

Berg:
Den gangen Ludvig var innsatt i Akershus tenkte Ludvig at desto farligere han fremstod for overlegen desto større sjanse var det at han ble pasient. Ludvig tenkte at han ville få det bedre som pasient enn å være på Akershus som en fange. Da konstruerte Ludvig den historien om at han hadde drept bondekonen med kanonkulen. I tillegg kom han med flere historier om at han hadde drept fire andre mennesker, at han hadde vurdert attentat på kongen og politimesteren i Oslo. Men overlegen mente at dette var skrøner fra Ludvig. De spurte hvor disse fire menneskene var gravlagt, og Ludvig prøvde å forklare det, men de fant aldri noen graver og man tenkte dette var en historiekonstruksjon, at han ønsket å virke farlig.

Senere når han prater med andre mennesker som den uskyldige Ludvig, så forteller han at dette var et uhell, at han var i en ulykke.

Utdrag fra Ludvig Wangs brev:
14. september 1927. Dagsposten. Herr Redaktør:

Det gleder meg at kunne fortelle, at jeg nå er i beste velgående. Det er ikke sant, at jeg har vært i Nonnegaten på lørdag. Den dagen satt jeg på mitt værelse og leste og skrev brev til noen venner…

Solen skinner deilig … Folk er spøkefulle nå om dagen, de ser mannen i Kappen over alt. Det er jo ikke godt å være politi nå. Skulle glede meg at få hilse på enkelte av dem som er litt kjent med meg fra før. Kanskje jeg tar meg en tur inn for at hilse på Haavind. Det stod i Nidaros at jeg hadde tatt maten til Bilkjøreren i Aasveijen. Akk nei, den glede har jeg ikke hatt… Skulle det ærede politi forsøke sin jakt på meg er jeg nødt til å skaffe meg en mer ukjennelig kledning. Skulle like bra at være kvinne kledd en stund. Men De vakre damer i Trondheim skulle ikke sette pris på å vite om at jeg på Nordre, en aften spaserte, med sleng på baken, og pompadur eller hva fanden det heter ved hånden….

Ja, vis er jeg i byen her
Fra morgen til aften,
jeg vet det jo
Politi, ja private med at si
De søkte at få slå sin klo,
I Wang på vei eller sti.
Kom prøv, venner, jeg er her
Til kamp, beret, i hver en stund.
Og sikkert det nok skjer
Selv, om dertil er liten grunn.

Hilsen fra
Ludvig Wang.

Christine:
Avisene er nå betatt av Ludvig Wang og folk begynner å heie på han. Kvinneklær forslaget ble ifølge avisen tatt seriøst av politiet. Og visstnok ble Ludvig sett i kvinneklær, ansiktet nesten helt dekt av et tørkle. Forfølgernes, altså politiets, tunge hånd slo ned på mannens skulder, men ved nærmere undersøkelser visste det seg at mannen var en kvinne.

Her ser vi litt hva slags stemning det var rundt hele rømningen på dette tidspunktet.

Berg:
Jeg tror samfunnet og avisene etter hvert skjønner at dette mennesket her er ikke spesielt farlig, og hele greia blir en sånt slapstick-aktig fremstilt, at man ser for seg politiet spring etter Ludvig på gaten, men han er liksom smart og snodig. Han klarer å lure seg unna dem. Man får litt Charlie Chaplin assosiasjoner merker jeg, når man driver å leser disse artiklene.

Christine: Ja, du får det eller sånn Benny Hill musikk i bakgrunnen.

Berg: Ja, akkurat.

Christine: Ludvig løper rundt i veitene på tvers, og så står politiet i enden og ikke ser han bak dem.

Det er vanskelig å ikke begynne å heie på Ludvig når man leser brevene hans. De er utrolig velskrevne selv om han har noen skrivefeil. Man får litt lyst til at han skal komme unna politiet, som leter etter han overalt i byen selv blant byens kvinner. Men så skjer det noe i brevene hans. Han begynner å få en skarpere tone. Han begynner å snakke om hvor urettferdig det er at han skal sitte inne når andre, fæle mordere går fri.

Utdrag fra Ludvig Wangs brev:
17. september 1927. Arbeider-Avisen. Hr. redaktør.
Bølgene går sin gang. Snart er de høye, snart lave. Herregud det er svært hvor interessert folk er for å få meg til asylet. Det er antagelig mest de forsultne pleiere som er ute på farten med sine… Men der finnes vist ingen rettferdighet overfor meg. Andre som har gjort store mord er blitt fri på få år. Jeg skal få nevne til eksempel angående dette Lars Rødenes var dømt til døden for å ha drept to mennesker. Han ble fri på 23 år. Henrik Janson drepte skredderen i Maridalen og ble fri på 18 år. Prestrud drepte begge sine barn og ble fri på 12 år. Daniel Troset drepte sin hustru og brente huset ned. Han ble fri på 14 år.

Legg merke til tidene nå: Voldtekt, mord, drap, røveri, tyveri er på dagens orden. Hva er grunnen til at jeg skal forfølges hele mitt liv av legene? Jeg vil aldri vende levende tilbake til Kriminalasylet. Kan jeg ikke få leve ute ærlig så kan jeg dø. Man kan skyte meg ned som en hund… Bare de enkelte er født til å leve i herlighet og glede. Igår var jeg i Hjorten og hørte revyvisen om meg.

Ja lev nu vel med hilsen til politi og takk for sporten.
Akk politi, ja du er lur
Men prøv deg ei alene
Når jeg går meg en tur
Henover bygatens tause stene.

L. Wang.

Christine:
Brevene får etter hvert en skarpere tone. Årsaken til dette vet vi ikke ifølge Berg. Kanskje er han blitt sykere igjen, eller kanskje han rett og slett lei av politiet.

Berg:
Det viser seg at han har drukket ganske mye alkohol på rømmen, og det om det kan være alkoholen som pirret han. Han begynner å bli mer og mer irritert, og han begynner nesten å små-true politiet litt. Hvis de prøver seg alene på han så kan det være farlig for politiet å prøve å ta han. Han ønsker egentlig å få være i fred virker det som. Han ønsker å slippe ut. Han er irritert på institusjonen som ikke vil slippe han løs. Denne kritikken frem og tilbake her blir værende i avisene en stund, og en del privatpersoner sender inn leserbrev og ønsker at han skal slippe løs.

Christine:
Ludvigs toneskifte gjør at jeg bare må begynne å spekulere. Hørte han virkelig hjemme på Kriminalasylet? Det er egentlig umulig for oss å si i dag. Det vi vet er at tre forskjellige direktører ved Kriminalasylet og Reitgjerdet søkte om å få Ludvig løslatt, men de fikk nei av Justisdepartementet hver gang. Ludvig selv, som vi har sett i brevene hans, forteller den versjonen av historien som passer han i øyeblikket. En gang har han brukt en kanonkule i drapet og truet direktøren ved Straffeanstalten på livet, og en annen gang er han ikke farlig i det hele tatt og legger all skylden på doktor Winge.

Ifølge Øyvind Thomassen var Ludvig ikke så velfungerende de første årene ved Kriminalasylet, men han ble mye bedre etter den nye direktøren Hans Evensen begynte i 1901. Man kan spekulere at Ludvig ble bedre da Evensen hadde god dialog med pasientene og kanskje tok Ludvig mer på alvor. Hvor syk han egentlig var er ikke noe vi kan vite i dag. Diagnosen han fikk var insania degenerativa. Jeg fikk korrespondert over epost med Hilde Dahl, som har skrevet doktoravhandling om pasientene ved Kriminalasylet og Reitgjerdet. Hun forklarte at insania degenerative var en samlerbenevnelse for en rekke diagnoser med en arvelig komponent. Uten at vi kan være mer spesifikke. Dette med å kartlegge arvelighet var ganske nytt, så det var tydelig en forklaringsmodell som var i gjerdet. Men diagnosen fikk sannsynligvis liten betydning for hans daglige liv, da det var oppførselen hans som former metodene som pleierne og direktøren brukte ved Kriminalasylet.

Det er jo lett å spekulere. Han levde til han var 90 år og ble aldri løslatt.

Berg:
Det er jo de gangene de forsøkte å sende han over til såkalt privat pleie, der han får veldig mye frihet, og får leve et ganske normalt liv. Han taklet det ikke så bra i lengden. Det går bra noen dager før han gjør enkelte små-brekk eller blir litt sint, og enten stikker av eller gjør noe som gjør at han må sendes tilbake til institusjonen. Så hadde han oppført seg fint og ønsket å klare dette, så hadde han fått mer frihet, som hadde gjort at han kunne ha levd et liv utenfor institusjonen. Til slutt hadde han nærmest et klippekort. Han låst seg ut om morgenen og kom tilbake på kvelden.

Utdrag fra Ludvig Wangs brev:
20. september 1927. Arbeider-Avisen. Herr redaktør!

I deres blad for 15. sier de at politiet har sporet efter meg. Nei det er ikke sant. De må endelig ikke spå ille… Nei tro ikke at politiet kan ta meg. De kan være viss på at det ikke skjer. Igår var jeg ute og spaserte midt på dagen. Folk er så rare. Det tror at de ser Wang selv om det er en gammel kjerring de møter. Jeg kan fortelle Dem at jeg aldri vil bli tatt med livet. Jeg har bestemt at døden skal dømme, og aldri vil jeg la meg ta levende. Jeg vil i en batalje med politiet forsvare meg til det ytterste så jeg ikke skal dø før jeg har fått hevn… Jeg vil bare få si politiet, at dere får vokte dere for å bli meg for nærgående… Lidelsene i alle disse år har fått meg til å fordømme det råtne liv som føres bak asylets murer…. Jeg bærer ingen respekt for et politi som er så sløv at jeg kan gå det forbi midt på dagen…

Og så farvel. Jeg reiser i morgen fra Trøndelag og vil ta bopel på et annet sted. Vennlig hilsen til alle som elsker et fritt liv uten tvang. Ingen private folk skal frykte eller være redd om de får høre at jeg er på traktene. Hilsen fra Ludvig Wang.

Christine:
Den fantastiske kriminalromanen må ha en slutt, og etter ca. 20 dager ble Ludvig tatt. Politiet fikk et tips om at han befant seg på en gård på Byåsen. Han hadde bodd hos en gammel kjenning av politiet, en som tidligere hadde blitt dømt for hjemmebrenning. Ifølge avisen så planla Ludvig å forlate traktene slik han skrev i brevet sitt, men det hadde vært et fyllekalas kvelden før og «tømmermennene» hindret han i å reise videre. Politiet fant han inne i et kott og da overga han seg momentant, så det ble heldigvis ingen kamp for livet. Han ble tatt tilbake til Kriminalasylet og satt i cellen sin.

Men Ludvig sluttet ikke å være Ludvig. Han skrev fortsatt til avisene og han fortsatte å være en karakter i byen.

Berg:
Årene går og han drar tilbake til Reitgjerdet, og han får av og til enkelte leserinnlegg i avisene igjen. Han får mer og mer friheter. Han kan gå nesten som han vil og kommer tilbake av egen maskin til institusjonen. Ludvig begynner å bli såpass gammel at han ikke oppfattes som farlig av noen som helst. Han var en bidragsyter i byen. Han spilte julenisse før jul. Han hadde et klassisk stort skjegg som få hadde på den tiden. Det var et egen initiativ og det satte han veldig stor pris på. Han deltok også i barnetimer på radio som ridder blå-skjegg. Han var en veldig interessant karakter, som helt til slutten av sitt liv gav ganske mye til samfunnet av det han kunne gi.

Christine:
I 1958 gratulerer Arbeider-Avisen med 85 år: «Vi vil våge å påstå at Ludvig Wang vil bli husket av mange venner når han søndag 9. mars kommer til å passere det 85. året av sitt lange liv, og kan en vel si av en ublidt skjebne ført inn i en tilværelse som heldigvis svært få i vårt land ha måttet friste, fra sin tidligste ungdom til den høye alderdom. Siden i juli i fjor har Ludvig Wang hatt opphold på en gård i Selbu. Vi her i avisen har ikke sett han på en god stund. Siste gangen han var oppom var like før jul. Men han opprettholder gjennom brevkorrespondanse det gamle vennskapet…

Det lange og interessante brevet fra Ludvig Wang gir gløtt som forteller ikke bare om en uvanlig rask og vital 85 åring, men også adskillig om resignasjon og en smule bitterhet. «I de siste årene har jeg fått lovnader fra mange bra mennesker, både fra høye og lave, om å bli flyttet til et gamlehjem og få nyte alderstrygd som andre gamle,» sier Wang. «Somme sier jeg er for sprek og arbeidsfør til gamlehjemsopphold. Å, hvor de skrøner. De går som katten omkring varm graut. Og de synes å ha glemt ordtaket om å si, mens gresset gror, dør kua. Jeg skal ikke gjenta min livshistorie, den er kjent fra før. Men å ha vært satt utenfor samfunnet helt fra barneårene til den høye alderdommen er vel noe de fleste ikke kan forstå rekkevidden av.» Så forteller Wang at den før så sterke helsa hans har visst til tegn til svikt i det siste, så det ville nok ha føltes trygt og godt nå å få et fredelig opphold på et gamlehjem. Han slutter brevet med en hilsen til alle vennene sine, i avisa og overalt hvor han blir møtt med god forståelse og vennlighet.»

Berg:
Han var absolutt et spennende menneske. Sammensatt, men veldig spennende. Jeg tror den helhetlig karakteren appellerer til veldig mange den gangen da, men også nå i ettertiden. Det er jo mange år siden døde, men vi er fremdeles veldig interessert i han. Jeg tror han pirret veldig manges interesse. Hva var det egentlig drev han, hva var det som motiverte han til å gjøre sånn som han gjorde?

Christine:
Ludvig Wang døde i 1963, da 90 år gammel. Når jeg leser brevene til Ludvig Wang er det fascinerende hvordan han er med på å skape et narrativ om seg selv. Det er et brev der politiet tydeligvis har vært på Høylandet og lett etter han, og da svarer Ludvig at det må ha vært i ånden det da. Men det er nu en gang, skriver han, at den som alle andre klandrer, er en bra mann.  

Ludvig Wang uttrykker i brevene sine en frustrasjon over at han aldri slapp løs. Jeg kan gå ned i cella er på Kriminalasylet og se hvor stort og tomt det er der nå, men det føltes nok ikke stort når døra var låst. Jeg håper alle har blitt kanskje ikke inspirert av Ludvig Wang sin historie, men i hvert fall litt underholdt.

Jeg håper også de av oss som kanskje sliter med hjemmekontor, eller savner sosiale sammenkomster, at vi husker at vi har den garantien som Ludvig Wang ikke hadde, og som noen i dag ikke har, at vi en dag slipper tilbake til samfunnet.

Så da sier takk for meg her fra celle nummer 11, og så høres vi igjen, neste gang.

Celle 11 er en podkast produsert av Justismuseet. Ønsker du mer informasjon, gå inn på våre nettsider eller følg Celle 11 på facebook. Tusen takk til alle de som stilte til intervju for denne podkasten. Åse Riaunet, Fredrik Berg, Øyvind Thomassen, Hilde Dahl, og Thor Gotaas. Takk også til Justismuseets egen Knut Sivertsen i rollen som Ludvig Wang.

Rømlingen – foto og kilder

Ludvig Wang var den lengtsittende pasienten ved Kriminalasylet og Reitgjerdet psykiatriske sykehus. I 1927 rømte han fra Kriminalasylet og skapte en mediastorm da han begynte å skrive lesebrev til avisene. Hør historien til den helt unike karakteren, en byoriginal i Trondheim i 66 år.

Read more «Rømlingen – foto og kilder»
Kvinnelige forbrytere i albumet

Forbryteralbum

Justismuseet har Kristiania-politiets “Forbryder-album” fra 1800-tallet i sin samling. En del av innholdet i disse albumene publiseres på Digitalt Museum høsten 2017. Her kan du se vår registrator i arbeid, og lære om albumenes historie.

Les mer

Kampen om Alta

Utstillingen Kampen om Alta (15. juni-5. sept) om Altaaksjonen og sivil ulydighet utfordrer elever på hva de ville gjort for sine hjertesaker.

Les mer

Barnehagebesøk

Vi tar gjerne imot besøk fra de yngre. Vær oppmerksom på at noe av materialet vårt kan være litt skummelt.

Besøk