Henrettelsene av Friedrich Wilhelm Priess og Knud Fredrik Christian…

Friedrich Wilhelm Priess og Knud Christian Frederik Simonsen ble henrettet 19. april 1864 av skarpretter Samson Isberg. De ble dømt for mord og røveri, og det skal ha vært opp mot 5 000 mennesker til stede for deres henrettelse på Ekserserplassen på Etterstadssletta i den tids Christiania.

De to kompisene hadde lite med penger, og hadde bestemt seg for å utføre et rovmord. Rovmordet skulle bli utført på bonden Nils Nilsen Grøte fra Lærdal, som var kommet til Christiania for å selge laks. De lurte Grøte til å ro en leid robåt til Hovedøya, hvor de møtte ham ved å skyte ham og stjele pengene han hadde tjent fra dagens salg. Deretter dumpet de liket til Grøte i havet ved å feste båtens ankertau rundt kroppen og en stein. Priess og Simonsen rømte så til København.

Men ikke lenge etter drapet fløyt Grøtes lik opp og ble funnet. En båtsmann med navn Andersen kjente igjen ankertauet, og husket hvem som hadde leid båten. Dermed ble Priess og Simonsen arrestert og anklaget for mordet på Grøte. Deres henrettelser satte i gang en viktig diskusjon i forhold til dødsstraff, og siden deres henrettelse fikk en så stor oppmerksomhet i offentligheten gjorde dette et sterkt inntrykk på de som var til stede. Dette siden både Simonsen, men spesielt Priess hadde blitt meget religiøse i sin tid i fengselet. Med det som bakgrunn startet diskusjonen og debatten om hvilken berettigelse dødsstraffen har.

Henrettelsen Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen

Grindalen ble født 9. September 1804 på et lite sted kalt Svartbækken i Elverum. Han fikk en tøff start på livet da moren døde når han var 9 år og faren fant en ny kone. Denne nye familien fikk ikke Grindalen og broren være del av og de flyttet til besteforeldrene sine. I en alder av 12 startet han arbeidslivet sitt, og når han passerte 20 endret alt seg. Han ble da en soldat ved Akershus festning og jobbet med å holde orden på sakene til kapteinen.

Det var i 1827 en stor vending i Grindalens liv fant sted. Kapteinen ved Akerhus festning anklaget han for å stjele strømpene hans. Han var nå stemplet både av kapteinen og de andre soldatene som en tyv. Etter dette ble han anklaget for andre tyverier også, men som han nektet for. Etter han var ferdig som soldat fortsatte han forbrytelsene. Her var det hovedsakelig snakk om stjeling av alt fra klær, til husdyr som han prøvde å selge til bønder i nærområdetog fra dette punktet ble han pågrepet gang på gang. Han endte til slutt opp med en dom på livsvarig tvangsarbeid, men kunne slippe ut ved god oppførsel. det tok hele 14 år til han ble benådet og kunne reise hjem.

Grindalen var en beryktet kriminell i Norge, og hadde sonet hele 41 år bak murene i løpet av livet sitt. I dag er han mest kjent for å være den siste som ble offentlig henrettet for forbrytelser utført i fredstid i Norge. Hans siste dom før henrettelsen befant seg i Trondheim der han tilbrakte 7 år i slaveriet. Etter å sonet straffen sin slapp han fri i 1874 og ble en omreisende kremmer i Elverums området. De fleste kjente til Grindalen og han ble beryktet for temperamentet sitt. For de unge hadde han også et rykte på seg som tidligere innsatt i Slaveriet i Trondheim. Barna forteller om hvordan de var gode kunder hos han, og Grindalen ville til tider gi dem gratis sukkertøy.

Det var på det årlige Grundsetmarkedet han ville utføre sin siste forbrytelse. Her møtte han på 19 årige Even Nilsen Dæhlin. Grindalen gikk bort til han, og de begynte å spise og drikke kaffe sammen. Dæhlin som var på vei til foreldrenes gård i Stange tilbydde Grindalen skyss til Husum. Grindalen hadde planlagt å rane Dæhlin, og etter de stoppet gjemte han seg klar for å angripe og rane Dæhlin med øks. Kort tid etter ble Grindalen funnet av lensmann og politi, han hadde fortsatt blod på seg og var i besittelse av Dæhlins lommebok. Han ble satt i varetekt i Hamar distriktsfengsel og dømt til døden for mord og røveri august 1875.

Dette var i en tid der henrettelser ble sjeldnere og sjeldnere, og det ble vurdert å fengsle ham på livstid. De fem dommerne kom fram til Grindalens lange rulleblad og mordets kaldblodighet var tegn på at han var uforbederlig. Det ble enstemmig at det skulle bli en dødsdom. Henrettelsen ble utført av skarpretter Theodor Larsen og fant sted 25. februar 1876 i Løten. Det var først noen dager før denne datoen han tilstod mordet. Når presten før henrettelsen spurte Grindalen om han mente dommen var rettferdig sa han høyt og bestemt «Ja».

Henrettelsen av Sophie Johannesdotter

18. februar 1876 ble Sophie Johannesdotter, den siste kvinne henrettet ved halshugging, utført av skarpretter Theodor Larsen. Dette blir også Norges nest siste henrettelse i fredstid.

Kvinnen som ble henrettet het Sophie Johannesdotter og var født 24. august 1839 i Dalstand i Sverige, der hun vokste opp i fattige kår. Som mange andre svensker på denne tiden som ikke hadde penger til å reise til Amerika, reiste Sophie til Norge for å finne seg arbeid. Hun kom til Fredrikshald, nå kjent som Halden i 1866 og hun fikk der arbeid på Bomullsspinneriet. Dette var hardt arbeid og Sophie drømte om å være i tjeneste hos en rik familie. Året etter gikk dette ønsket i oppfyllelse, hvor hun fikk arbeid hos grossist og trelasthandler Niels Anker Stang og hans hustru Cathrine Elisabeth Foyn Wiel. Stangfamilien var blant de rikeste i byen på denne tiden.

Det var tiden hos Stangfamilien som skulle gjøre Sophie Johannesdotter kjent for omverden, som har ført til at flere avisartikler og bøker skulle bli skrevet om henne. For Sophie var ikke en person som gikk godt sammen med andre, og hun kom fort i konflikt med en annen tjenestepike hos Stangfamilien, som het Maren Johannesdatter. Dette førte til at Sophie 16. oktober 1869 helte arsenikk i form av rottegift i teen til Maren, som endte med at Maren døde. Det ble i 1869 trodd at Maren døde som følge av kolera, dermed kunne Sophie fortsette det daglige livet hos Stangfamilien. 12. oktober 1872 var neste gang Sophie forgiftet noen i huset med arsenikk, nemlig husfruen Cathrine. Cathrine døde 4 dager etter som følge av forgiftningen. Sophie drepte henne på bakgrunn av hat, og Cathrine hadde flere ganger forsøkt å få Sophie sparket. Men grossereren Stang satte en stopper for dette.

Det ble nok et valg grosserer Stang angret på, for 10. oktober 1874 forgiftet Sophie hennes arbeidsgiver ved å putte rottegiften i en suppe hun serverte ham. Politiet antok at bakgrunnen for hans drap var at hennes tyverier i huset hadde blitt oppdaget. Sophie fortsatte dog å jobbe i huset, for sønnen til Stang tok over driften av det. På nyåret kom et familiemedlem av Stangfamilien til huset, 16-år gamle Mathilde Wiel, som skulle bo der en liten stund. Mathilde ble syk av influensa, og Sophie fikk ansvaret for å passe på henne. Dette likte hun nok ikke, for 18. januar 1875 forgiftet hun Mathilde med arsenikk. Jenten overlevde giftangrepet, men fikk varige men resten av livet. Ved at dette drapsforsøket feilet prøvde Sophie igjen å muligens drepe jenten. Denne gang ved å tenne på andre etasjen av huset, og forlate Mathilde i første. Igjen var hellet på Mathilde sin side, og hun ble reddet ut av huset og ingen andre ble skadet i brannen. Andre etasjen ble totalskadd, men første stod. Dette skjedde den 10. februar 1875, som ble etterfulgt av vitneavhør hos politiet dagen etterpå.

Med dette, og andre rykter som gikk om Sophie, ble hun arrestert 12. februar 1875. Det ble bestemt at likene til Herr og Fru Stang burde obduseres, og de ble gravd opp 23. mars 1875. Før de fikk prøvesvarene fra testene som var utført, ble Sophie ført til likene deres hvor hun endte med å tilstå at hun hadde drept dem. Også Maren Johannesdatter ble gravd opp og det ble utført prøver fra henne også. Prøvesvarene viste til store mengder arsenikk, som førte til at Sophie den 19. juli 1875 blir dømt til døden. Selv om den tids konge, Kong Oscar II, var imot dødsstraff og hadde ved flere tilfeller benådet andre som var dømt til døden, valgte han 27. november å ikke benåde Sophie. Hun ble halshugget av skarpretteren Theodor Larsen 18. februar 1876, og det var et stort oppmøte av folk til å bevitne henrettelsen. Det var historien om Sophie Johannesdotter, den siste kvinnelige henrettelsen i Norge i fredstid.

Henrettelsen av Jacob Alexander Jacobsen Wallin

Jacob Alexander Jacobsen Wallin var den tredje siste personen som ble henrettet i Norge i fredstid, og likedan den tredje siste som ble henrettet med øksa.

Wallin ble født 9. oktober 1820 i Sverige av norske foreldre. Han vokste opp i grensetraktene i området rundt Finnskog og Drevsjø. Han hadde ingen god oppvekst. Moren døde da Wallin bare var et lite barn, og faren skal ha vært en tyrann. Bare fjorten år gammel rømte Wallin fra faren, og ble en omstreifende på begge sidene av landegrensen. For å tjene til livets opphold  arbeidet han som kopper- og blikkenslager.

Rullebladet til Wallin starter i en alder av 19 år. I 1840 blir han dømt  for tyveri på en markedsplass i Varmländ, og havnet i fengsel i Karlstad. De påfølgende femten årene er han inn og ut av straffeanstalter i Sverige. Hans siste fengselsopphold i Sverige var i ett år i 1858.

Etter det siste fengselsoppholdet i Sverige vandret Wallin over grensen, og det skulle ikke ta lang tid før han brøt loven også på Norsk jord. I 1861 ble han arrestert for tyveri av noen klær i Ullensaker. For å forhindre utlevering til Sverige løy han om sitt opphav, og sa at han het Alexander Jakobsen og kom fra Elverum. Bare to år senere, i 1863, blir han igjen tatt for tyveri, denne gangen på Hadeland. Igjen oppga han navnet Alexander Jakobsen. Dommen ble 7 måneder  og 10 dager i Botsfengselet i Oslo. Ved løslatelsen fra Botsfengselet beskrev inspektøren om Wallin at han “Bar alle Mærker paa at være en gjennem Straffeanstalter vandrende Person”. Allerede i desember 1863 er han tilbake i fengsel for tyveri, denne gangen i Hamar. I fengselet havner Wallin i et fangeopprør etter at ulovlig alkohol har blitt smuglet inn og fortært, og seansen ender med at han setter fyr på en seng. Han blir bøtelagt  for uforsiktig omgang med ild.

Etter alle disse fengselsoppholdene begynner Wallin å bli en plage for myndighetene, og de ønsker å bli kvitt han. En langtekkelig sak om Wallins nasjonalitet blir tatt opp mellom amtmannen i Hedmark og Landshøvdingen i Falun. Etter lange protester fra svensk hold må Norge akseptere Wallin som norsk statsborger.

I perioden etter fengselsoppholdet i Hamar følger flere perioder med straffearbeid. Wallin blir så  igjen blir dømt for tyveri, og for å ha såret en politimann med kniv, i september 1870 i Kongsvinger. Dommen blir fem års straffearbeid, og Wallin blir satt inn på tukthuset i Christiania. Wallin var ikke populær på tukthuset, verken blant de andre fangene eller de ansatte. Det ble sagt at de fryktet han og hans kniv. Under oppholdet på tukthuset blir Wallin involvert i et fangeopprør, og får en tilleggsdom på 6 måneder av høyesterett 5. september 1871. Allerede før dommen har falt blir Wallin og noen andre fanger overført til tukthuset i Bergen, hvor de ankommer 22. juli 1871. Også her klarer Wallin å blande seg inn i nok et fangeopprør. Militæret blir blandet inn, og noen av fangene, Wallin inkludert,  straffes med “vannslangen”. Wallin bar nag til ledelsen i tukthuset etter hendelsen, etter det han mente var en alt for hard straff med det han kalte “morderslangen”.

Hendelsen som skal føre til Wallins henrettelse finner sted i tukthuset i Bergen, søndags morgen 2. mai 1875. Wallin var sint, og kranglet med oppsynsfolket. Det bestemmes at han skal settes i arrestrommet. Underinspektør Hammer går bort til Wallin, for å føre han til prestestuen ved siden av arresten. I sitt sinne trekker Wallin en  kniv, og stikker Hammer i underlivet. Underinspektør Hammer dør dagen etterpå.

Wallin blir stilt for retten, tiltalt for drap. Han påstår selv at han kun ville påføre Hammer varige men, men ikke ta livet av han. Saken går gjennom Bergen Byrett, Bergen Stiftsoverrett og til slutt Høyesterett. I alle instanser blir han dømt til døden. Wallin hadde få sjanser for benådning. Stortinget går mot benådning, og Kongen undertegner dødsstraffen.

Henrettelsen finner sted 25. januar 1876 på Norndnes i Bergen. Med over 5000 tilskuere henrettes Jacob Alexander Jacobsen Wallin på av skarpretter Theodor Larsen med øksa.

Henrettelsene av Aslak Hætta og Mons Somby

Som følge av Kautokeino-opprøret ble Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby henrettet ved bruk av denne øksa. Hendelsen var et religiøst-politisk opprør i Kautokeino i 1852, som var resultatet av en langvarig konflikt der samer som deltok i den læstadianske vekkebevegelsen gjorde motstand mot den ikke-samiske offentligheten i Kautokeino.

Den religiøse vekkelsen orienterte seg rundt den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius. Læstadianerne la vekt på menigheten istedenfor presteskapet og prekte mot rusmiddelbruk. Kirken reagerte på bevegelsen med å sende presten Nils Stockfleth nordover for å roe situasjonen, men prestens fordømmelser, utfrysninger og voldsbruk mot læstadianerne gjorde at lokalbefolkningen nå anså kirken som en fiende. Da den samiske lensmannen Ole Isaksen Hætta ble sparket av Stockfleth og erstattet av svenske Lars Johan Bucht ble også det samiske demokratiet svekket. Nå sto hele offentligheten i Kautokeino imot læstadianerne. Handelsmannen, presten og den nye lensmannen hadde fått både makt og innflytelse i området gjennom brennevinshandel. Flere samer hadde blitt avhengige av alkohol, som resulterte i en dyp gjeld til handelsmannen Carl Johan Ruth. Gjelden ble ofte innkassert gjennom tvungen konfiskering og slakting av rein, som fikk alvorlige sosiale og økonomiske konsekvenser for de rammede.

Dette ledet til protester mot offentligheten som resulterte i at flere samer ble arrestert. I alt ble 22 personer tildømt harde straffer som varierte fra noen dagers fengsel på vann og brød til to års straffarbeid. Blant de dømte var opprørslederne Mons Aslaksen Somby og Aslak Jacobsen Hætta. I tillegg ble flere idømt gjeld til staten, som skulle innkreves gjennom konfiskering av reinflokker. Slik ble også livsgrunnlaget til deler av den samiske befolkningen truet. De dømte skulle også dekke alle utgiftene i forbindelse med rettssaken. Den 8. november 1852 oppstod det et voldelig sammenstøt da 35 voksne og 22 barn bevæpnet med gjerdestaurer og kniver dro til Kautokeino kirkested. Handelsmannen ble slått i hjel av kvinnene, mens lensmannen ble knivdrept av Aslak. Som følge av hendelsen ble opprørerne arrestert. I rettsoppgjøret dømte høyesterett Aslak Jacobsen Hætta, Lars Jacobsen Hætta, Mons Aslaksen Somby, Ellen Aslaksdatter Skum og Henrik Aslaksen Skum til døden. Lars og Ellen fikk dommen omgjort til livsvarig straffarbeid før de ble benådet i 1867. Det gjorde også Henrik, men han døde under en svømmetur mens han ennå var fengslet. Mons og Aslak ble henrettet ved halshugging av skarpretteren Samson Isberg i Alta den 14. oktober 1854.