Å bli dømt til fysisk eller kroppslig straff betydde at man også ble dømt uærlig, eller æreløs. Dette gjaldt når man ble dømt til pisking, brennmerking, hardt straffarbeid og dødsstraff.

I Norge på 1600-tallet ble de som ble dømt til straffarbeid sendt til nærmeste festning, kalt slaverier. Her ble man satt til hardt arbeid i jern. Det var kun menn som kunne dømmes til hardt straffarbeid. Kvinner som ble dømt til straffarbeid ble sendt til tukthus eller til fiskerleiene i nord.

Ved festningene ble det skilt mellom «ærlige» og «uærlige» slaver. Hadde man begått en straffbar handling som grovt tyveri, mord eller andre grove forbrytelser var de uærlige. Da fikk man også tilleggsstraffer som pisking og brennmerking. De ærlige fangene var dømt for mindre forhold som løsgjengeri, ubetalte bøter, mindre tyverier eller utroskap.

Rømte man fra slaveriet og ble tatt for tyveri igjen ble man dømt til døden.

Slavearbeid i jern var hardt og foregikk utendørs. De kunne også bli leid ut til private borgere i byene som trengte arbeidskraften. Etterhvert som festningenes betydning avtok og antallet fanger økte på 1800-tallet ble det etablert verksteder på flere slaverier der slavene produserte ting for salg. Økningen av fanger henger sammen med økt befolkning og færre dødsdommer.