ÆRE
Temaet for Olavsfesten i 2020 var «ÆRE» og Justismuseets samling kan fortelle mye om hvordan dette begrepet ble brukt før i tiden. Begrepet i dag har mye å gjøre med individets personlighet, men før var det er viktig rettslig begrep. Ble du dømt æreløs var du utelukket fra flere viktige samfunnsroller. Utforsk objekter i vår samling som er knyttet til «Ære.»
Ære i loven
Ære knyttes til heder, et godt rykte, verdighet og anseelse. Det er også noen ganger regnet som en del av vår «sosial kapital». I samfunn der familie og slekten var sterke sosiale institusjoner var ære viktig. Ære også var noe som var regulert av loven. Ble man dømt æreløs på 1600-tallet kunne man ikke vitne i en rettssak, inngå ekteskap eller kontrakter, eller være fadder.
Lovregulering av ære går helt tilbake til de første lovene i Norge. I Christian Vs norske lov fra 1687 var det et eget kapittel om «Æresager». Ære var verdien folk hadde i samfunnet. En person uten ære kunne man ikke stole på. Personer måtte derfor beskytte sin egen ære, ellers kunne de risikere å bli æreløs selv.
Kalder mand anden Tyv, Horesøn, Forræder, eller andre Ubeqvems Ord; Er hand ved sin fulde Lavalder, da blive hand selv den samme Mand, med mindre hand den anden saadan Gierning skielligen overbevise kand: Er hand mindre Aaring, miste sin Hud
Christian Vs Norske Lov, bok 6, kap 21, §6
Beskylder du noen for å være en æreløs tyv uten å kunne bevise dette, risikerte du å bli behandlet som om du selv var den æreløse tyven, og bli straffet deretter.
Overbevisis nogen at have skrevet, eller opslaget, Skandskrifter og Pasqviller paa ærlige Folk, og haver ikke været sit Navn bekient, da bør hand at miste sin Ære, og gaa i Jern sin Livs Tid paa Holmen, eller andenstæds. Er det paa Øvrigheden, miste sin hals.
Christian Vs Norske Lov, bok 6, kap 21, §8
Skriver du «skamskrifter», altså pamfletter, om «øvrigheten», altså embetsmenn og tjenestemenn, anonymt, risikerte man dødsstraff. Skulle man legge frem en beskyldning, måtte man stå fram med navn og være sikker på at du hadde rett.
Ærlig og uærlig fange
Å bli dømt til fysisk eller kroppslig straff betydde at man også ble dømt uærlig, eller æreløs. Dette gjaldt når man ble dømt til pisking, brennmerking, hardt straffarbeid og dødsstraff.
I Norge på 1600-tallet ble de som ble dømt til straffarbeid sendt til nærmeste festning, kalt slaverier. Her ble man satt til hardt arbeid i jern. Det var kun menn som kunne dømmes til hardt straffarbeid. Kvinner som ble dømt til straffarbeid ble sendt til tukthus eller til fiskerleiene i nord.
Ved festningene ble det skilt mellom «ærlige» og «uærlige» slaver. Hadde man begått en straffbar handling som grovt tyveri, mord eller andre grove forbrytelser var de uærlige. Da fikk man også tilleggsstraffer som pisking og brennmerking. De ærlige fangene var dømt for mindre forhold som løsgjengeri, ubetalte bøter, mindre tyverier eller utroskap.
Rømte man fra slaveriet og ble tatt for tyveri igjen ble man dømt til døden.
Slavearbeid i jern var hardt og foregikk utendørs. De kunne også bli leid ut til private borgere i byene som trengte arbeidskraften. Etterhvert som festningenes betydning avtok og antallet fanger økte på 1800-tallet ble det etablert verksteder på flere slaverier der slavene produserte ting for salg. Økningen av fanger henger sammen med økt befolkning og færre dødsdommer.
I gapestokken
Det å bli dømt til gapestokken var nok en ydmykende sak for alle. De fleste gapestokker i landet bestod av en stokk i bakken med et halsjern. Var man virkelig uheldig ble det helt en bøtte eller to med vann over deg. Gapestokken stod på et offentlig sted, som f.eks. ved kirken. Personer dømt til gapestokk måtte stå i flere timer, kanskje flere søndager på rad. Siden bygdefolket samlet seg på søndager for å høre preken, var det naturlig at straffen ble utført da.
Gapestokk var «skamstraff», men det var ikke i seg selv ærerøvende. Du ble ikke æreløs av å stå i gapestokk. Straffen var ydmykende og stigmatiserende, men du kunne fremdeles gifte seg, stå som vitne eller inngå kontrakter etter å ha stått i gapestokk. Fysiske straffer kombinert med gapestokk, som pisking og brennmerking, førte til æreløshet.
Noen kilder tyder på at det kan ha vært lokale forskjeller på hvor stigmatiserende gapestokk var, og at det noen steder var motstand i lokalbefolkning mot bruken av det. I Gudbrandsdalen på tidlig 1700-tallet var det «stokkeknekten» (som oftest en æreløs straffange) som satte folk i gapestokk. Da han ble fengslet i 1716 var det ingen andre som ville påta seg denne æreløse jobben, og det ble derfor ikke satt noen i gapestokk. Det er derfor mulig at gapestokkens påvirkning på ære kunne påvirkes av hvem som satte deg i gapestokken.
Disse gapestokkene stod utenfor Trondheim rådstue. Det var vanlig i større byer. Gapestokk ble brukt mot en rekke mindre forseelser som ugudelige ord, drukkenskap og utenom ekteskapelig samleie (leiermål). Etter en forordning i 1724 ble den oftere brukt i leiermålssaker, men da mer som en botinnkrevingsmiddel. De som ikke kunne betale leiermålsboten risikerte gapestokk. Det var derfor ofte de som allerede stod lavt i samfunnet som havnet i gapestokk, spesielt enslige kvinner. De hadde allerede lite sosial kapital å tape.
Ekstraordinær straff
Tangen er brukt av bødlene/skarpretterne i Trondheim, men det er vanskelig å anslå tangens alder. Tangen ble varmet opp og brukt til tortur.
Å få dødsstraff var i seg selv vanærende, men man kunne bli enda mer ydmyket med tilleggsstraffer som denne.
Ved spesielt grove forbrytelser kunne de dødsdømte idømmes tilleggsstraff, såkalt skjerpet dødsstraff. Dette gjalt spesielt «grove mordere», altså de som hadde tatt livet av noen i sin egen familie eller husstand. Ved skjerpet dødsstraff skulle den dødsdømte bindes bak en kjerre og dras til retterstedet. På veien dit skulle følget stoppe fem ganger, og den dømte skulle klypes med en glødende tang. I Trondheim ville denne paraden gått fra rådstuen (dagens folkebibliotek), og til retterstedet ved Steinberget, en tur som ville gå ned Kongen gate. En kan forestille seg at byens befolkning fikk med seg hele prosedyren.
Fremme ved skafottet fikk den dømte den høyre hånden hugget av før halshuggingen. Bruken av denne type torturstraff avtok utover mot slutten av 1700-tallet, og ble fullstendig avskaffet i 1815.
Dette er hva vi i dag kaller for «spektakulær straff». Det skulle ikke bare være ydmykende for den dømte, men skulle være en lekse til befolkningen.
En høytydelig dødsstraff?
De fleste som ble henrettet i Norge, ble henrettet med øks, men noen ble henrettet med sverd før 1790-tallet. Å bli henrettet med sverd var opprinnelig et privilegium for de adelige. Det hendte også at dødsdømte av lavere stand kunne «benådes» til sverdet. Da slapp den dømte slapp å ligge flat på magen under henrettelsen, men fikk i stedet knele eller sitte. Sverdet var også et våpen, ikke et redskap som øksa. Den henrettede som fikk sverdet skulle også bli gravlagt i hellig jord, og fikk normalt ikke tilleggsstraff som stakesetting.
Skarpretteren (bøddelen) hadde spesialredskaper til begge typer henrettelser. Sverdet var uten spiss, siden det ikke skulle brukes til kamp. Dette er produsert i Tyskland og har en inskripsjon. Løst oversatt sier teksten at skarpretteren er innsatt av Gud og øvrighet til å straffe onde mennesker. De skal gjøre bot og falle på kne for Gud før de henrettes med dette sverdet.
I Justismuseets samling finnes to skarprettersverd som har vært i Lædel-familiens eie. Lædel-familien var i fire slektsledd fra 1733 til 1846 skarprettere i Christiania. Vi vet ikke om August Anton Lædel d.e hadde med seg sverdene da han kom til Norge fra Bornholm i 1733, eller om de er anskaffet på et senere tidspunkt.
Utover på 1700-tallet ble halshugging med sverd en stadig mer sjelden metode.
Den siste halshuggingen med sverd i Danmark-Norge fant sted i Numedal i 1791 da Trond Svendsen Finseteie ble henrettet for to voldtekter. Det var skarperetter i Christiania, Franz Gottschalck Lædel, som utførte henrettelsen. Sverd var mindre effektivt redskap enn øks, og det det kunne ofte gå galt, så halshugging med sverd ble avskaffet samme år fordi det ble betraktet som en inhuman metode. Halshugging ved øks var etter dette eneste henrettelsesmetode i Norge. Finseteie var den siste som ble dømt til døden for voldtekt.
Sivil dødsstraff ble avskaffet i 1902, men hadde da ikke vært praktisert på mange år. Den siste halshuggingen i Norge skjedde i 1876.
Bøddelens ære
Skarpretteren, eller bøddelen, var den som utførte de kroppslige straffene. På 1600- og 1700-tallet hadde Norge flere skarprettere med hvert sitt ansvarsområde. De stod i en unik posisjon i forhold til resten av samfunnet og ære.
En bøddel var uærlig og uren. Han var kanskje tidligere fange, og hadde akseptert bøddelyrket i bytte mot en benådning. Da var det ikke bare grusomme straffer han måtte tåle, men livet som et uærlig menneske. Kanskje han ikke engang fikk lov til å komme inn i kirken, og måtte høre preken gjennom et hull. Øvrigheten, embets- og tjenestemenn, måtte stille som fadder til barna til bøddelen fordi ingen andre ville ha den jobben.
Utover på 1600-tallet er det kilder som tyder på at skarprettere forbedrer situasjonen sin i forhold til ære. Nattmannen, eller rakkeren, tar over de mest skitne oppgavene. Han er den mest uærlige i byen, og gjør de jobbene ingen andre ville ha, som å gravlegge de uærlige henrettede, tømme utedoer, og fjerne døde dyr. Skarpretteren blir etterhvert en faglært jobb, og Norge importerer profesjonelle skarprettere fra Tyskland. Disse står i en sterkere posisjon, men nøyaktig hvor aksepterte de var er vanskelig å si. Flere jobbet som leger eller kirurger, noe som tyder på at folk var villig til å omgås dem, i hvert fall når det var behov for det.
Skarpretterens ære forbedret seg sannsynligvis utover 1700-tallet og 1800-tallet. Norges siste skarpretter Theodor Larsen var også laborant ved Rikshospitalet, og hadde nok ikke samme forhold til ære som hans forgjengere på 1600-tallet.