Ære knyttes til heder, et godt rykte, verdighet og anseelse. Det er også noen ganger regnet som en del av vår «sosial kapital». I samfunn der familie og slekten var sterke sosiale institusjoner var ære viktig. Ære også var noe som var regulert av loven. Ble man dømt æreløs på 1600-tallet kunne man ikke vitne i en rettssak, inngå ekteskap eller kontrakter, eller være fadder. Se Jørn Øyrehagen Sunde sitt foredrag for en full gjennomgang av ære i norsk historie. Lovregulering av ære går helt tilbake til de første lovene i Norge. I Christian Vs norske lov fra 1687 var det et eget kapittel om «Æresager».

Ære var verdien folk hadde i samfunnet. En person uten ære kunne man ikke stole på. Personer måtte derfor beskytte sin egen ære, ellers kunne de risikere å bli æreløs selv.

Kalder mand anden Tyv, Horesøn, Forræder, eller andre Ubeqvems Ord; Er hand ved sin fulde Lavalder, da blive hand selv den samme Mand, med mindre hand den anden saadan Gierning skielligen overbevise kand: Er hand mindre Aaring, miste sin Hud

Christian Vs Norske Lov, bok 6, kap 21, §6

Beskylder du noen for å være en æreløs tyv uten å kunne bevise dette, risikerte du å bli behandlet som om du selv var den æreløse tyven, og bli straffet deretter.

Overbevisis nogen at have skrevet, eller opslaget, Skandskrifter og Pasqviller paa ærlige Folk, og haver ikke været sit Navn bekient, da bør hand at miste sin Ære, og gaa i Jern sin Livs Tid paa Holmen, eller andenstæds. Er det paa Øvrigheden, miste sin hals.

Christian Vs Norske Lov, bok 6, kap 21, §8

Skriver du «skamskrifter», altså pamfletter, om «øvrigheten», altså embetsmenn og tjenestemenn, anonymt, risikerte man dødsstraff. Skulle man legge frem en beskyldning, måtte man stå fram med navn og være sikker på at du hadde rett.